No vil æ færra te Mexico

Stakkar ungene blir nødt til å “smøre brødskiva si sjøl”.

“Om Ailin”

Da har jeg oppdatert introduksjonsteksten om meg selv. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er noen Hamsun etter å ha skrevet dette, men syns likevel det ble en forbedring.

“Jeg heter Ailin Therese, og er en 22 år gammel luring fra Molde.

I februar 2011 pakket jeg livet mitt i to kofferter og reiste til Boulder, Colorado.
Her har jeg bodd og jobbet frem til nå, hos en fantastisk familie på fire. Jeg jobber som au pair, og ungene “mine” er to herlige rampegutter på henholdsvis seks og ti år.

Da jeg flyttet hit lovde jeg meg selv mange ting, deriblant å være en god blogger i løpet av oppholdet som i utgangspunktet skulle vare i ett år. Det gikk vel ikke helt etter planen.
Håpet mitt var å kunne bruke bloggen som et kommunikasjonsmiddel, som en mulighet til å vise alle der hjemme hva jeg opplevde. I tillegg ville jeg hjelpe andre som ønsket å reise ut som au pair, da også jeg brukte store deler av forberedelsestiden på å lese andres blogger.
Jeg var derimot flink til å blogge før jeg reiste, om alt papirarbeidet og annet som måtte gjøres før jeg dro, og det hender da fortsatt at jeg slår meg vill og legger ut et innlegg en sjelden gang i blant.
Personlig velger jeg å tro at det er et godt tegn at jeg ikke tar meg tid til å blogge noe særlig, det betyr vel bare at jeg fyller tiden med andre herligheter?

Det er ikke til å komme bort fra, jeg har ikke angret et sekund på at jeg valgte å reise hit bort. Jeg har nok vært usannsynlig heldig, både med tanke på familien jeg havnet hos men også stedet. Boulder har stjålet hjertet mitt, og når jeg drar hjem igjen kommer jeg til å legge igjen en del av sjelen min her.
Jeg har opplevd så mye i løpet av tiden jeg har vært her, jeg har fått så mange muligheter og eventyr som jeg bare kunne drømt om hvis jeg hadde tilbragt det siste året hjemme.

Det er rart å tenke på at det nærmer seg ett år siden jeg satt på Gardermoen tidlig en morgen etter kun en halvtimes søvn og lurte på hva i alle dager jeg hadde begitt meg ut på. Jeg husker at jeg tenkte at jeg måtte være gal. Tiden har gått så ufattelig fort frem til nå, samtidig har den vært fylt så til randen med opplevelser. Det er en merkelig følelse, når tiden har gått både fort og sakte på samme tid.

Til alle dere der ute som vurderer å reise ut som au pair har jeg bare én ting å si:
Hopp i det!
Jeg gjorde det, og jeg har ikke sett meg tilbake ett sekund. Jeg ville ikke ha byttet ut de siste månedene for alt i verden, og jeg tror det er den følelsen de fleste sitter igjen med etter et år som au pair. En lignende sjanse til å reise ut i verden og oppleve en annen kultur kan man se langt etter. Og skulle man være så uheldig at man hører til den lille andelen som lengter hjem… Ja, så går det faktisk fly hjem flere ganger om dagen.
Hopp i det, dere har ingen verdens ting å tape.”

Utvilsomt en forbedring. Eller hva tror dere?

A new header does not equal a new start

En ny header endrer ingen verdens ting, men det gjør i det minste meg glad.

Om ikke annet, så har jeg nok aldri sett flere bilder av meg samlet på ett sted. Og det kan en jo like!