Interview meg her, og interview meg der…

Jeg har lenge tenkt på å skrive dette innlegget, men tiden har rett og slett ikke strukket til. De siste dagene har vært turbulente, kan man si!
Onsdag 26. januar skulle jeg på in person-intervjuet, altså intervjuet med en representant fra byrået. For dem som kjenner meg, så er det vel ikke nødvendig å si at jeg grudde meg noe helt ufattelig mye.
Det verste var ikke selve intervjuet, men det å skulle finne frem midt inni Oslo!

Kart med nøye anvisning ble skrevet ut fra Google Maps, og jeg beregnet dobbelt så lang tid som de anbefalte. Jeg skulle absolutt finne frem på egenhånd! Needless to say, jeg endte opp med å rote meg totalt bort, finne tilbake til Oslo S (som er det eneste holdepunktet jeg har i Oslo), og deretter ta taxi opp. Sjåføren sleit også med å finne frem, så jeg kom nøyaktig ett minutt etter avtalt tidspunkt!

Etter å ha funnet frem kom naturligvis angsten for selve intervjuet, og jeg innså at jeg ikke hadde forberedt meg halvparten så godt som jeg egentlig burde. Heldigvis var intervjueren verdens hyggeligste dame, og vi satt i over en time og pratet hjemme i stuen hennes.
Spørsmålene var virkelig ikke det verste, det er stort sett hva man forventer seg. Hvorfor ønsker du å bli Au Pair? Hva forventer du deg i den nye hverdagen din? Hva ville du gjort i den og den situasjonen?
For min del var egentlig bare det siste et problem. Jeg er så elendig på eksempler! Å svare på hva jeg ville gjort hvis en tenkt situasjon skulle komme, det er rett og slett umulig for meg.
Størsteparten av intervjuet gikk på norsk, i motsetning til hva jeg forventet. Helt på slutten nevnte hun at hun ble nødt til å spørre meg noen spørsmål på engelsk, for å kunne kartlegge kunnskapene mine, og gjentok da de spørsmålene jeg allerede har nevnt. Den engelske biten var over på få minutter, og jeg tror heldigvis jeg gjorde det bedre enn forventet. Jeg blir litt nervøs, og det bærer engelsken min preg av. Når jeg bare er komfortabel nok snakker jeg utmerket engelsk, men jeg er som regel så stresset at jeg høres ut som en barneskoleelev som stotrer frem dårlig formulerte setninger. Kan bli spennende å se hvordan dét går når jeg kommer meg avgårde!

Vi snakket også en del om hva mine bekjente ville sagt om meg. Er jeg ryddig/rotete? Er jeg glad/sur? Er jeg åpen/vanskelig å komme inn på? Jeg valgte å svare så ærlig som mulig (selvsagt), og det tror jeg bare var lurt. Man skal ikke utgi seg for noe man ikke er! Alle mennesker har negative sider, og det er like greit å belyse dem med en gang. Ens negative sider kommer garantert til syne ved en senere anledning, og da vil en i sånne tilfelle angre på at en påstod det motsatte.

Utover det snakket vi en del om meg som person, og de problemene jeg personlig kommer til å møte. Jeg er litt engstelig av meg når det gjelder nye steder, mennesker og rutiner, men dette så hun ikke som noe stort problem. Ut av svarene jeg ga henne mente hun at jeg var såpass innstilt på dette at det ville gå kjempebra!
Og det håper jeg selvsagt hun har helt rett i. Jeg vet at jeg kan få noen problemer på visse områder, men det er jo også hvorfor jeg gjør dette. Det er viktig for meg å kunne vokse som person, og jeg kan ikke se at jeg har gjort noe som kan måle seg med dette steget tidligere!
Jeg er sikker på at det kommer til å gå kjempebra.

Etter at intervjuet var over følte jeg meg kjempebra, det gikk tross alt over all forventning. Det kommer nok an på hvem man blir intervjuet av, personlig tror jeg ikke jeg kunne vært heldigere.
Og så var det bare å finne veien tilbake til Oslo S og komme seg hjem, da… Jeg valgte å bare følge nedoverbakkene, og kom da frem til slutt!

Mandag forrige uke bar det avsted til visumintervjuet, som jeg gruet meg noe helt grusomt til. Jeg forestilte meg lange korridorer hvor jeg måtte finne frem, en eviglang kø i mange, mange minus på utsiden, og en sur konsulent som slett ikke var interessert i å finne ut noe annet enn hvor skrekkelig en terrorist jeg egentlig var.
Da jeg møtte opp klokka 08:30, en time før jeg egentlig hadde avtale, sto det kun noen få personer utenfor. Og ja, det var faktisk helt umulig å ikke se hvor jeg skulle stille meg, i motsetning til hva jeg forventet. Etter kanskje et kvarter i kø var jeg inne i det lille skuret hvor de har sikkerhetskontrollen, og lot meg velvillig guide av de kjekke sikkerhetsvaktene som fortalte meg hva jeg skulle gjøre. Deretter gikk jeg rundt hjørnet og inn i selve intervjurommet.

Der inne satt alle personene jeg hadde stått i kø sammen med, og jeg lurte et øyeblikk på hva jeg nå skulle gjøre. Tar man seg bare et øyeblikk, puster rolig, og leser det digre skiltet som møter en så snart man kommer inn døren, så skjønner man det dog lett. Jeg stilte meg dermed i kø for den av skrankene som var ment for visumsøkere. Der leverte jeg fra meg alt av papirer og passet mitt til en meget kjekk herremann som snakket norsk. Jeg fikk deretter en kølapp, satte meg ned, og ventet i noen få minutter før det ble min tur i en annen skranke. I mellomtiden var jeg så heldig at jeg fikk se på en skikkelig propogandafilm som surret på en TV-skjerm over skrankene. Her snakker vi amerikanske flagg, cowboy-hatter og “I’m proud to be an American!”.
Vel fremme i skranken måtte jeg avgi fingeravtrykk og svare på veldig få spørsmål. Det gikk i hva jeg skulle, hvor mange barn jeg skulle passe og hva jeg skulle etter at det tilmålte oppholdet mitt var over. Og det var der det ble interessant! Jeg svarte som sant er at jeg har planer om å studere i Norge etterpå, og på spørsmål om hva, svarte jeg at jeg var veldig interessert i å studere tegnspråk. Da glemte damen i skranken hva hun egentlig holdt på med, og ble oppriktig interessert i å høre om tegnspråkstudier. Kjempemorsomt!

Det hele endte med at konsulenten sa at jeg kom til å få dokumentene i slutten av uken, og jeg kunne gå tilbake til de kjekke mennene i sikkerhetssjekken. At jeg deretter endte opp med å ta taxi tilbake til Oslo S fordi jeg har verdens dårligste retningssans er en annen sak.

Jeg er usikker på om jeg har nevnt det her på bloggen, men jeg hadde i hvert fall fått en foreløpig avreisedato allerede etter at jeg booket visumintervjuet. Igår kom reisedokumentene dettende ned i innboksen min! Og herregud, dere, jeg reiser til USA på tirsdag!
Jeg vet ikke hva jeg skal si, det er så sykt. Dette skjer faktisk!
Flyturen starter usannsynlig tidlig tirsdag morgen, og første etappe er da til Heathrow. Der har jeg noen timer på meg til å finne frem til neste gate, og det regner jeg med at jeg trenger. Jeg kan huske at Heathrow var en usannsynlig rotete flyplass! Videre går veien strake vegen til Denver International Airport, hvor jeg møter host familyen min for første gang. Det blir en nervepirrende tur, for å si det mildt.

Ellers tok jeg min siste reisevaksine igår, og nå har jeg en polioarm. Jeg er så syk at jeg elsker å ta sprøyter, man kan si det sånn at jeg hadde blitt en himla bra sprøytenarkoman. Dog, boostrix-vaksina var ikke særlig kul. Armen er fortsatt øm idag. Det positive ved den er at den ikke var så himla dyr som den andre vaksinen jeg tok! Over 600kr for hver injeksjon, og det var i alt tre stykker. Ikke gøy for en arbeidsledig person som meg.

I skrivende stund sitter jeg “hjemme” i Kristiansund. I løpet av denne dagen har jeg tatt farvel med ikke mindre enn ni personer, mine høyst elskede tantebarn inkludert. Det er rart å vite at jeg ikke kommer til å være i nærheten når gullungene mine har bursdag, eller at jeg ikke kan ringe dem når jula nærmer seg. Takk gud for skype.
Imorgen bærer dannelsesreisen videre til Molde, hvor jeg skal ta farvel med de nydeligste menneskene jeg kjenner. At det blir tredje gang jeg har “siste helg” i Molde har ingen verdens ting å si. Da jeg skjønte at jeg hadde noen dager ledig, var ikke valget vanskelig. Enda en siste helg med vennene mine? Hell yeah!

Nå skal jeg tilbringe litt kvalitetstid med verdens beste lillebror før jeg finner den gode gamle senga mi (som fungerer som gjesteseng etter at jeg forlot den i Kristiansund), og drømmer fine drømmer om morgendagen og de herlige menneskene som venter meg. God natt, dere!

Butterflies

Nå kjenner jeg virkelig hvor nær avreisen er! Endelig begynner ting å se ut til å ordne seg, de siste bitene faller på plass.

Jeg fikk pakke fra FedEx (aldri før følt meg så amerikansk!), her om dagen, og i konvolutten lå alle papirene jeg trengte for å søke om visum. Dermed var det bare å sette seg ned ved PCen og søke ivei.
Og det må jeg si, det var litt av en jobb. Det er ikke bare-bare å skulle sette seg ned og sende en søknad til den amerikanske ambassaden, sann mine ord. Ikke bare måtte jeg skrive fullt navn på halve familien, jeg måtte også svare på finurlige spørsmål, om hvorvidt jeg hadde planer om å begå terrorhandlinger eller lignende. For å si det sånn, jeg tviler på at en terrorist ville besvart disse spørsmålene ærlig. I sånne tilfelle ville vedkommende nok ha vært for dum til å klare og utføre en terrorhandling uansett.
Dernest var det på tide å booke intervju på ambassaden. Selvsagt hadde de ikke ledig tid før mandag 31. januar. Det var litt lenger til enn jeg hadde håpet på, men det er vel ikke noe å gjøre med det. Jeg trenger nok tiden til å finne frem uansett, så sånn sett kunne jeg sikkert reist til Oslo idag og kanskje funnet frem i tide.

Utover det har jeg også begynt med online-kurset som vi Au Pairer må gjennom. Jeg skal ikke lyve, det er litt langdrygt. Mye av det har jeg vært gjennom tidligere, da jeg gikk vernepleie, og de gjentar seg selv mye i løpet av hvert tema. Men likevel, så er det ikke så ille som jeg halvveis forventet. Spørsmålene er forholdsvis enkle, og det tar ikke i nærheten av så lang tid som det står forespeilet.
Det spørs bare om jeg har like mye pågangsmot til å fortsette like kjapt som det jeg har gjort frem til nå. Har tatt fem av 29 temaer idag, så det gjenstår en del.

Det aller mest spennende som har skjedd idag, er likevel at host dad har foreslått en avreisedato! Hurra!
Jeg kommer selvsagt tilbake til det, så snart det er bekreftet.
La oss bare si at det heldigvis ikke er fullt så lenge til som jeg fryktet etter å ha fått datoen for visumintervjuet. Jeg slipper å feire 22-årsdagen min i Norge. Hurra for det, for jeg så frem til å kunne feire både 22- og 23-årsdag i USA.

Med det er det ikke mye som gjenstår før jeg kan reise. Jeg må gjøre ferdig online-opplæringen, få tatt amerikansk passbilde til visumet, komme meg til Oslo for intervju på ambassaden og en representant for byrået, gjøre ferdig gaven til guttene og si opp mobilabonnementer og slikt i Norge. Og det er vel omtrent alt!
I tillegg til å pakke, selvsagt. Pakkelisten min er lang som bare det, og jeg frykter jeg blir nødt til å korte den ned. I tillegg har jeg ombestemt meg, min kjære laptop skal få lov til å bli med ut på tur. Fint for ham, og fint for meg. Ikke fullt så fint for maksvekten på håndbagasjen min.
Jeg tror jeg blir nødt til å legge ut pakkelisten min etter hvert, så jeg kan få noen innspill på hva jeg burde kutte ut, og hva jeg eventuelt har glemt. Kjenner jeg meg rett er det nemlig noe kjempeviktig som har gått i glemmeboken!

Nå gleder jeg meg til å komme meg til USA sammen med kameraene mine, så jeg slipper flere bildeløse innlegg! Det er det verste jeg vet.

The very last steps

Det går litt tregt med bloggingen for tiden, da det eneste jeg egentlig gjør er å vente. Det blir litt slik nå på tampen, siden det ikke er meg alt står og faller på.

Det som har skjedd siden sist er hovedsaklig at jeg har sendt inn søknaden min, fått den godkjent, og fått en formell invitasjon på vegne av host familyen fra byrået. Jeg har også begynt å ta noen reisevaksiner, uten at det er særlig spennende i seg selv. Bortsett fra at det er fryktelig dyrt! Vaksinen det er snakk om er mot hepatitt, og jeg betaler 635 kr for hver injeksjon. Det blir litt til sammen, når man må ha ikke mindre enn tre injeksjoner.

Det neste steget skulle egentlig vært et intervju med en lokal representant fra byrået, men det ser ut til at akkurat den biten tar litt tid. Intervjueren min er blitt syk, så det får vente til like før jeg drar. Jeg er inne i systemet allerede, så det er ikke noe hastverk, så lenge det blir gjort før jeg reiser.
Med det samme jeg har intervjuet, må jeg betale avgiften til byrået, som er på litt under 4000 kr. Det er ikke mye, med tanke på hvor mye jeg faktisk får igjen for det! Jeg betaler tross alt ikke engang flybilletten dit. 4000 kroner for ett års opphold i USA er virkelig ikke mye. Det beste er jo at en stor del av nevnte beløp er et depositum, som jeg får tilbake igjen når jeg returnerer til Norge om litt over ett år. Dette gjelder ikke alle byråer, dog. Mange betaler på tusenvis av kroner, og da er ikke engang en del av pengene et depositum. Au Pair International er med andre ord et flott byrå, ikke bare pga. økonomiske årsaker, men jeg er også veldig fornøyd med hele prosessen frem til nå.

Et annet intervju jeg må gjennom, er på den amerikanske ambassaden. Jeg skal søke om tid der så snart jeg mottar alle papirene jeg trenger, men jeg regner med at det blir om forholdsvis kort tid.
Jeg oppdaterer selvsagt om begge intervjuene så snart det kommer i orden.

Noe annet jeg må gjennom, er et online-kurs på ca. 30 timer. Alle Au Pairer som skal til USA må gjennom noe slikt, men det er ikke alle som har det over nett. Jeg vet det er vanlig at man tar et slikt kurs når man kommer til USA, før man ankommer den endelige destinasjonen. Det jeg har lest på diverse blogger er at deltakerne har det kjempefint der, men at de kanskje ikke lærer så mye. Det er veldig sosialt, man blir kjent med mange andre Au Pairer i samme situasjon, men man blir gjerne så oppspilt over det faktum at man har ankommet USA og opptatt av å nyte alle de inntrykkene det fører med seg, at man ikke nødvendigvis får så mye ut av selve kurset. Med andre ord er det helt OK for meg at jeg tar det over nett. På den måten har jeg mulighet til å ta det i mitt egen tempo, og virkelig ta lærdom av det.
Temaene jeg skal gjennom er:
- Child care and child development
-Activity ideas for children in different age groups
- Safety, first aid/CPR and emergency procedures
- Discipline, feeding, rest and sleep, hygiene, diaper change and toilet training
- Child abuse prevention, shaken baby syndrome and SIDS
- Problem solving and communication
Mye av dette blir for min del litt repetisjon fra da jeg gikk vernepleiestudiet, men jeg har nok absolutt godt av en oppfriskning. Det er tross alt ett år siden, mye har gått tapt siden da, og jeg har tross alt ikke hatt så mye med barn å gjøre de siste årene.

Og det er faktisk alt som egentlig gjenstår før jeg kan reise! Så snart alt er ordnet får jeg en offisiell avreisedato og flybillett. Hvordan jeg, som innimellom har en under gjennomsnittet god retnings- og orienteringssans, skal klare å komme meg frem på alle flyplassene jeg må gjennom, blir spennende å se. Jeg husker jo bare hvor lost jeg var på Heathrow, da jeg var på ferie i London for noen år siden. Det spørs om jeg ikke klarer å havne i Ukraina eller noe sted istedenfor USA. Spennende, spennende.

I tillegg til det som skal ordnes formelt, er det selvsagt noen ting jeg må ordne privat.
- Jeg må øvelseskjøre mer.
Jeg har som kjent ikke sertifikat på bil, og før jeg ble kontaktet av host familyen hadde jeg knapt sittet bak rattet på en bil, langt mindre kjørt noe særlig. Jeg blir altså nødt til å ta lappen der borte (det er jo mye billigere enn her hjemme, så det vinner jeg virkelig på!), og har så vidt begynt å øve meg litt nå. Jeg tok trafikalt grunnkurs for noen år siden, men siden jeg ikke har mørkekjøring er det ikke all verdens trening jeg kan få. Ingen kjøreskoler her rekker å ta meg inn før jeg reiser, og jeg har ikke lov til å øvelseskjøre privat. Likevel har jeg tatt meg friheten til å prøve meg litt, først tok jeg noen runder på en parkeringsplass like borti her, og i det siste har jeg mast meg til å få kjøre de siste hundre meterne hjem når vi har vært på butikken. Jeg kan tenke meg at jeg er litt av et syn, der jeg suser avgårde i 30-40 kmt! Det blir litt av en utfordring å skulle kjøre i amerikansk trafikk, hvor gjennomsnittsfarten generelt er mye høyere enn her til lands.
- Jeg må kjøpe gaver til guttene.
Jeg syns det er på sin plass å ha med en liten ting til dem, når de faktisk åpner hjemmet sitt for meg på den måten. Det begrenser seg selvsagt hva jeg har råd til å kjøpe, med tanke på hvor lenge det er siden jeg har jobbet nå, men noe småtteri kan jeg ta meg råd til. Jeg har allerede kjøpt noe, og jeg har noen flere ideer, men jeg er likevel veldig takknemlig overfor eventuelle råd og tips til hva jeg kan kjøpe til to søte karer på 5 og 9 år! Hvis det er noen som har noen tips om noe leker, spill eller annet som er litt “typisk norsk”, så er det bare å komme med det.
- Jeg må pakke!
Og gud, som jeg må pakke. Som den listefreaken jeg er, har jeg naturligvis begynt å planlegge hva jeg skal ha med meg. Jeg må jo ha med meg klær, noen toalettartikler og annet jeg kan få bruk for. Mannen i mitt liv, PCen, blir derimot igjen hjemme. Hvordan dét skal gå, vet jeg ikke, vi har fulgtes i nesten to år nå, og jeg er strengt tatt over gjennomsnittet avhengig av ham. Men jeg får klare meg uten, og heller innlede et forhold til en PC over there.
- Jeg må si farvel.
Når man skal være borte i et helt år, så er det ikke bare fryd og gammen. Jo visst gleder jeg meg, men da jeg reiste hjem fra Molde  på nyåret, hadde jeg vanskelig for å forstå at jeg ikke skulle se noen av  vennene mine der igjen på veldig lang tid. Det var rart å sette seg på flyet og vite at det var siste gang jeg hadde satt beina mine på moldejord på over ett år. Det er mange mennesker jeg kommer til å savne, og kontakten med dem blir ikke nødvendigvis så enkel når jeg er et helt annet sted på jorden. Bare det å ikke kunne sende 20 helt random meldinger i løpet av en dag til noen av venninnene mine blir en stor forandring. Det er viktig å kunne ta farvel skikkelig, tror jeg, så savnet ikke blir fullt så sterkt. Forhåpentligvis gjør noen av dem alvor om å ta seg en USA-tur i løpet av året jeg er der borte

Vel, det var egentlig det. Det er ikke så mye som gjenstår før jeg reiser, og det er faktisk ikke så lenge til heller. Det har virkelig begynt å gå opp for meg nå, at jeg om få uker faktisk befinner meg i et helt nytt land, med helt nye mennesker og en ganske annerledes kultur. Jeg gleder meg naturligvis overmåte, men i tillegg er jeg litt skremt. Jeg aner jo ikke hva fremtiden bringer, og det blir en veldig stor forandring for meg. Tenk om jeg ikke får noen venner der, eller tenk om barna ikke kommer til å like meg? Det er helt idiotiske tanker, og jeg vet jo egentlig at det kommer til å gå bra. Men likevel, så sniker skremselen seg inn i hodet mitt innimellom.

Dette kommer virkelig til å bli et helt fantastisk år, og jeg har så ufattelig mye å se frem til! Nå håper jeg at jeg får avreisedatoen snart, så jeg kan begynne nedtellingen av dager, timer og minutter. USA, here I come!

Paperwork

Når man reiser til USA som Au Pair, er det som jeg nevnte vesentlig strengere enn hvis man reiser til Europa. I USA er alt veldig regulert, og man må reise gjennom et byrå. Så til tross for at familien og jeg allerede hadde bestemt oss, er jeg nødt til å gå gjennom søknadsprosessen. Man kan vel si det sånn at vi tar det i litt feil rekkefølge!

Som jeg nevnte i det forrige innlegget, fikk jeg en mail fra min fremtidige host mom med en mengde skjemaer og papirer som jeg må fylle ut. Dette var nettopp søknadspapirene til byrået.
Det er, som jeg også nevnte, en omstendelig prosess, med ikke så rent lite papirer. De fleste er nok klar over at det er en del papirarbeid når man av en eller annen grunn reiser til USA.

Det første jeg satte i gang med, var Au Pair Application. Dette er hos mitt byrå et 11 sider langt skjema, i motsetning til de to sidene jeg måtte fylle ut da jeg søkte til London.
Det sier seg kanskje selv, men dette er altså selve søknadsskjemaet. Jeg måtte fylle ut personlig informasjon, hvilket tidsrom jeg er tilgjengelig, kontaktinformasjon og en kontakt for eventuelle nødsituasjoner (mamma!). Og dette var bare på første side!
Det er nemlig ikke så rent lite informasjon de må ha om en. Det viktigste er selvsagt en oversikt over hvilken erfaring man har med omsorg av barn fra før. I USA er det nemlig slik at man må dokumentere minimum 200 timer med barnepass. Det aller enkleste er hvis man har jobbet i barnehage, SFO eller lignende fra før, siden det er mye lettere å dokumentere antall timer i slike situasjoner. Jeg passet unger gjennom hele oppveksten min, og har nok kommet opp i mange, mange timer totalt. Men hvem har vel kontroll over slikt?
Deretter må man fylle ut utdanningsnivå, tidligere jobber og fritidsinteresser. Til og med oppveksten må man besvare noen spørsmål om!
I USA er det også mer eller mindre forventet at man har sertifikat på bil, så det er noen få spørsmål om det. Selv har jeg faktisk ikke lappen, noe som utvilsomt er et problem. Amerikanerne har et helt annet forhold til bilkjøring enn hva vi har her til lands, der er det sjelden at man går eller sykler til butikken, skolen eller jobb! Jeg vet at hos noen byråer, som for eksempel hvis man søker til USA gjennom Atlantis, så er sertifikat faktisk påkrevd. Heldigvis for meg har familien og jeg kommet til en enighet som løser det problemet.

Som jeg nevnte må man dokumentere minimum 200 timer med barnepass for å søke seg til USA. Dette gjør man ved å legge ved to skjemaer som tidligere arbeidsgivere, kolleger eller lignende har fylt ut.
Da jeg studerte vernepleie var jeg utplassert i en småbarnsavdeling i til sammen sju uker, noe som gjorde at jeg kom opp i til sammen litt over 200 timer! Selvsagt fikk jeg noen der til å fylle ut skjemaet, også valgte jeg ut en trebarnsmor fra hjembygde mi til å fylle ut det andre eksemplaret.
Dette skjemaet, Employer Reference, besto av to sider med spørsmål som egentlig bare bekreftet det jeg allerede hadde skrevet i mitt skjema. I tillegg måtte de svare på hvorfor jeg egnet meg som Au Pair. Jeg var naturligvis litt spent da jeg fikk det ferdig utfylte skjemaet tilbake fra dem, med andre ord!

Litt det samme er Personality Reference, som var det neste skjemaet. Jeg valgte å sende det til en av sjefene mine på det siste arbeidsstedet mitt.
Det er nok ganske selvforklarende, men formålet med skjemaet er altså å gi et bilde av personligheten min. Den som fyller det ut må blant annet komme med eksempler på styrker og svakheter, og rangere forskjellige områder av personligheten min fra poor til excellent.

Det siste skjemaet som må fylles ut må man til  legen for å ordne opp i, det er nemlig Medical Record Verification. For min del bød dette faktisk på visse problemer.
Jeg har nylig flyttet hit ned, og har dermed helt nylig byttet fastlege. Derfor måtte jeg ringe til begge de tidligere legekontorene mine, for å få dem til å sende journalene mine. Man må nemlig dokumentere store deler av sykdomshistorien sin, for å forsikre byrået om at man er fysisk og psykisk skikket til å reise over dammen for å faktisk ta seg av andres barn. En trygghet for både Au Pairer og barna de passer på, med andre ord.
Siden jeg venter på at journalene mine skal komme frem, må jeg vente helt til januar med å få krysset av for ferdig utfylt skjema.

Noe annet som byr på visse problemer, er Criminal Record Transcript. Man må, som dere sikkert skjønner, ha plettfritt rulleblad for å komme inn i USA. (Haha, nå fikk jeg det til å høres ut som om jeg har prikk på rullebladet eller noe! Jeg har ikke det, altså. Det er så rent og pent som det kan bli!)
Jeg tok turen innom det lokale politiet for å ordne opp i det, og fikk beskjed om at det kom til å ta minimum to uker før jeg fikk attesten sendt i posten. Mest sannsynlig mer, med tanke på høytiden og den trege postgangen den fører med seg.
Derfor ringte jeg politistasjonen i Kristiansund, hvor jeg husker at jeg fikk utlevert attesten på dagen sist. Jeg skal oppover i slutten av romjulen, og ordner det da. I verste fall kan det ta to-tre dager før jeg får det tilsendt, i følge damen jeg snakket med.

Jeg måtte også ta en telefon til Molde Videregående Skole, hvor jeg gikk det siste skoleåret mitt. Etter å ha flyttet hit ned har jeg null kontroll over papirer og slikt, som i stor grad befinner seg oppe i Kristiansund. Så hvor vitnemålet mitt er, aner jeg ikke!
Jeg planlegger dog å ikke rote det vekk en gang til. Damen jeg snakket med fortalte nemlig at prisen for å få en ny utskrift akkurat har steget fra 210 til 500 kroner! En hårreisende prisstigning etter min mening. Ikke for det, jeg forstår selvsagt at det ikke skal lønne seg å rote vekk vitnemålet sitt. Men likevel, en prisstigning på over 100 % er litt vel overdrevet, syns jeg. Men må man, så må man!

Kopi av pass krever de også i USA. For dem som har sertifikatet, så må også dette kopieres. En av to for min del, altså…

I tillegg til dette må man skrive et Dear Hostfamily-brev, og legge ved noen bilder av en selv (fortrinnsvis med barn, selvsagt). Her tok host mom bare og brukte brevet jeg hadde lagt ved i easyaupair.com-profilen min, som faktisk var en lett modifisert utgave av brevet jeg brukte da jeg søkte til Atlantis, og bildene jeg hadde på profilen min.

Det er altså litt papirer man må gjennom. Og dette er jo bare papirene som gjør at jeg kommer inn i systemet til byrået!
Uansett så pløyer jeg meg gladelig gjennom mange ganger disse papirene, hvis det bare betyr at jeg kommer meg avgårde snart. Host mom og jeg holder kontakt over mail, og jeg har endelig begynt å innse at dette kommer til å skje! Så nå er det bare å vente, da det ikke er mer jeg kan gjøre akkurat nå.

2010 har uten tvil vært et av de desidert beste årene i mitt liv, men jeg vet at det ikke er i nærheten av å kunne måle seg med hva jeg har i vente. 2011 – jeg venter i spenning på deg!

God jul da, dere!

The beginning

I begynnelsen av 2011 kommer jeg til å reise til USA for å jobbe som Au Pair, men veien hit har vært lang. Planene begynte å ta form allerede tidlig i sommer, og planen var opprinnelig å reise allerede i september. Slik gikk det dessverre ikke, pga. min egen ubesluttsomhet og det faktum at alt gikk ufattelig tregt med meg.
La meg ta det hele fra begynnelsen.

Jeg har alltid vært en person som er glad i å reise, til tross for at merittlisten min slett ikke er så veldig lang. Det er ikke mange europeiske land jeg har vært i, likevel visste jeg lenge før jeg var i England at det var landet for meg. Du kan vel kalle meg anglofil.
Så da jeg våren 2010 droppet ut av studiet mitt og plutselig var fri og frank på alle bauer og kanter, begynte de gamle drømmene om å reise til England nok en gang å ta form. Jeg tenkte først at jeg skulle ta meg noen måneder med å spare opp penger (langt ifra logisk, med tanke på at jeg kjenner min egen forutsetning for å bedrive sparing), før jeg tok et fly til London på lykke og fromme. Planen var videre å gå fra bar til bar i håp om at noen ville ansette en sjenert blondine fra Molde, som, til tross for at hun hadde jobbet i bar i nesten tre år, knapt kunne mer enn å skjenke cognac og tappe øl.
Jeg kan vel prise meg lykkelig for at jeg gikk bort fra den planen.

Da jeg kom inn på tanken om å søke meg til London som Au Pair, var jeg  sikker på at jeg hadde funnet det rette for meg. Jeg elsker barn! Jeg kan med hånden på hjertet si at tre av de viktigste personene i livet mitt er barn, og da jeg var utplassert i en barnehage gjennom studiet mitt forrige vinter, storkoste jeg meg. Jeg har også vært innom tanken om å utdanne meg til førskolelærer, eventuelt lærer med spesialisering og fokus på vanskeligstilte barn. Da jeg gikk på vernepleie (studiet jeg droppet ut av…), var barnevern et av mine to videre alternativer.
Så å kombinere reising til mitt drømmebosted og kos med barn virket som en utmerket idé.

Jeg bestemte meg raskt for å reise med Atlantis, et byrå jeg hadde kjennskap til gjennom en venninne. Hun hadde vært ufattelig fornøyd med byrået, som hun hadde reist til Ghana som frivillig med, og jeg tenkte som så at det var et godt valg.
Og det er her ting begynner å ta tid. Jeg skrev ut papirene fra nettet i sommer, men sendte dem ikke inn før i oktober! Hvorfor det tok så lang tid? Ene og alene fordi jeg noen ganger har en lei tendens til å stikke kjepper i hjulene til meg selv.

Etter å ha sendt inn papirene, som bestod av søknadsskjemaet, en legeerklæring, en politiattest, bilder, attester fra to av mine tidligere jobber og et personlig brev, tok det ikke lange tiden før jeg ble kontaktet av en representant for Atlantis. Han lurte på om jeg ville gjennomføre det påkrevde intervjuet der og da, eller om jeg ville avtale tid en av de nærmeste dagene. Jeg valgte å gjennomføre det der og da, så jeg slapp å grue meg. Jeg er nok over gjennomsnittet sjenert, og kan fort bli stresset av slike situasjoner. Spesielt hvis jeg har tid til å grue meg på forhånd.
Heldigvis gikk det bra, selv om engelsken min var elendig og jeg svarte rimelig dumt på mange av spørsmålene.
Det tok i hvert fall ikke lang tid før jeg fikk en mail om at det var på tide å betale avgiften, som var på 4200 kroner. Samtidig fikk jeg beskjed om at papirene mine ble sendt til ABC Au Pairs, et byrå som spesialiserte seg på London.

Avgiften ble betalt, og jeg begynte ventingen. Dagene gikk, og etter hvert ukene. Ingen mail, hverken fra Atlantis eller ABC Au Pairs. Jeg ble utålmodig, og sendte i midten av desember en mail til begge byråene med et enkelt spørsmål: Når kan jeg forvente å høre noe.
Min kontaktperson i ABC Au Pairs svarte relativt raskt, men svaret var svevende. I løpet av de to setningene hun hadde tatt seg tid til å skrive, sto det at hun sikkert fant noe til meg i januar eller noe, og at jeg burde la høre fra meg da. Jeg må innrømme at jeg var litt skuffet over svaret, da jeg hadde forventet å få reise ut allerede tidlig i januar, som jeg hadde blitt forespeilet som langt fra usannsynlig av Atlantis.
Noe svar fra Atlantis fikk jeg aldri.

Det var da jeg i ren og skjær frustrasjon gikk inn og registrerte meg på easyaupair.com. Jeg vet ikke helt hva jeg forventet av dette. Jeg har alltid ment at unge mennesker som reiser som Au Pair uten veiledningen og tryggheten et byrå står for, rett og slett er naive og, vel, idioter. Så jeg hadde nok ikke tenkt å gjøre noe med eventuelle henvendelser fra familier. Det var nok mer for min egen del, for å føle at noe ble gjort. For å føle at det var en fremgang, selv om det bare var for å lure meg selv.

Og så skjedde det som snudde hele planen.

Jeg ante fred og ingen fare da mobilen min ringte sent en onsdagskveld. Nummeret som lyste opp på displayet var utenlandsk, likevel var jeg så paff at jeg svarte med et norsk Hallo?
Jeg skjønte jo hva dette gjaldt, så jeg var både gira og oppskaket. Her sto jeg faktisk og snakket med en potensiell familie! Forvirringen var ikke mindre da den kvinnelige stemmen i den andre enden også snakket norsk.
Det viste seg at denne damen var på leting etter en norsk Au Pair. Hun bodde like utenfor en by i Colorado, sammen med sin mann og to sønner.
Jeg kom ikke såpass til hektene at jeg klarte å komme med innvendinger mot det faktum at hun holdt på å lokke meg til å reise til USA engang. Faktisk tenkte jeg ikke engang over det før hun, som tilsynelatende satt med profilen min foran seg, påpekte at hun visstnok hadde oversett det. Hun lurte på om jeg kanskje var interessert likevel. Jeg sa jeg måtte tenke over det, men jeg hadde vel knapt nok lagt på før jeg hadde bestemt meg.
Hun sendte meg en mail med litt informasjon om familien, i tillegg til at jeg fikk linken til den nåværende Au Pairens blogg. Og jeg var solgt. Jeg googla byen, og jeg var ikke i tvil. Jeg skulle til USA.

Dagen etter hadde vi nok en samtale, og her ble vi enige om at vi skulle gå for det. Jeg har aldri følt meg så langt oppe i skyene som i det øyeblikket avtalen ble inngått.
Avtalen er altså allerede inngått, men likevel er det ting som kan gå galt. Kravene for å komme seg til USA som Au Pair er ganske strenge, så det er mange papirer jeg må jobbe meg gjennom før det er 110 % sikkert. Og det er ikke før da jeg tør å fortelle det til alle rundt meg. Foreløpig prøver jeg å holde det litt for meg selv, til tross for at jeg har sprukket og allerede har fortalt det til flere av mine venner.

Kun få minutter etter å ha lagt på etter vår andre samtale, hadde jeg fått en mail med alle papirene jeg måtte jobbe meg gjennom for å komme meg avgårde. Og det er det ingen tvil om, det er langt mer arbeid å dra til USA enn Europa! Men, overraskende nok, er det, totalt sett, faktisk billigere. Det overrasket meg.

Hva var det som gjorde at jeg bestemte meg for å gå for USA istedenfor England?

Det er enkelt. Jeg har aldri vært en USA-freak av en jente, og er nok en av de få norske ungdommene som ikke har hatt en stor drøm om å bo i USA. Og, som jeg allerede har nevnt, har jeg alltid vært langt over gjennomsnittet begeistret for England. Ja, som jeg sa, så kan jeg godt kalles anglofil.

Men så er det den once in a lifetime-sjansen, da. For når får jeg vel igjen sjansen til å reise til USA for et helt år, uten store kostnader? Aldri. England, derimot, vil jo “alltid være der”. Å ta seg et år, halvår eller bare en sommer for å jobbe i London er overkommelig. Det er ikke det helt store apparatet som må settes i gang. Å reise til USA er en helt annen sak! Og det er nå jeg har sjansen. Jeg nærmer meg tross alt 22 år, og det er på tide at jeg kommer meg tilbake på skolebenken for å bygge meg en fremtid.

Så er det byen. Noe av det første vi gjorde etter den første samtalen, min mor, stefar og jeg, var å google byen. Og det er virkelig en helt fantastisk by! Den kommer så ufattelig høyt oppe på alle kåringer. Det er rett og slett en sunn og trygg by, i tillegg til at den hverken er for stor eller for liten. Det er omtrentlig 100’000 innbyggere der, og dessuten er det et veldig stort University der. Med andre ord trenger jeg ikke være redd for å havne i en by med en høy gjennomsnittsalder!

Den avgjørende faktoren var familien. Jeg har aldri vært glad i å snakke i telefonen, men hadde likevel ingen problemer med å snakke med min fremtidige hostmom. Hun virket rett og slett som et menneske jeg har sansen for! Hun var helt utrolig hyggelig, og hun hadde svar på alt jeg lurte på, pluss det jeg ikke visste at jeg lurte på.
Jeg har, som tidligere nevnt, lest bloggen til den nåværende Au Pairen. Og hele familien virker fantastisk! De to sønnene virket helt utrolig skjønne begge to, og jeg gleder meg veldig til å bli kjent med dem.

Videre kommer jeg til å blogge om prosessen frem til avreise, og selvsagt kommer jeg til å fortsette når jeg kommer dit. Det er mange gode Au Pair-blogger der ute, men det er alltids plass til en til! Samtidig som bloggen blir et medium for å holde alle hjemme i Norge oppdatert på hva som skjer, blir det noe jeg selv kan se tilbake på når jeg en gang i fremtiden sitter i en trang hybelleilighet i Oslo og leser på en eksamen jeg ikke skjønner bæret av. Det er ikke til å komme fra at dette er det foreløpig største i mitt liv, og en person som er så glad i å dokumentere alt som meg, kommer ikke unna å dokumentere absolutt hele turen.
Dessuten håper jeg selvsagt at noen utenforstående kan komme til å følge meg. Både dere som leser for spenningens del, men også for dere som vurderer å reise til USA som Au Pair selv.

Ønsk meg lykke til!