Sorry?

Jeg kjenner at å skulle skrive et oppsummeringsinnlegg er noe jeg rett og slett ikke orker. De gangene jeg har gjort det før har det ikke gått lange tiden, i hvert fall ikke sammenlignet med nå, og til og med da har det vært et ork.
Dermed tar jeg herved en sjefsavgjørelse – jeg starter friskt, og gir blanke i alt som har skjedd i det siste! Ikke for det, den siste måneden har vært helt utrolig.

Nå kom jeg akkurat inn døra etter en løpetur med hunden i huset, Frieda. For en gangs skyld løp jeg mer enn jeg gikk! Jeg er ganske stolt av meg selv, til tross for at det slett ikke var lange turen. Da jeg flyttet hit trodde jeg at jeg skulle bli veldig aktiv, men slike ting kommer strengt tatt ikke av seg selv. Det har blitt noen skippertak i ny og ne, men jeg er fortsatt så lat at det nesten er skammelig.

Her i huset dreier det meste seg om skoleslutt og starten på sommerferien nå for tiden, så det er hektiske men herlige dager. Jeg gleder meg veldig til sommeren setter inn støtet, for nå er jeg lei av regn og vind. I følge dem som bor her har de aldri opplevd en tregere vår i området, så nå er det på tide at sola titter frem og gradestokken ikke våger seg nedenfor 70 grader. Jeg gleder meg sånn til sommer og sol, og alt det fører med! Hvitvin i parken eller balkongen, konstant bare legger, bading i Boulder Creek og generell lykke. Det er jo slik det skal være.

Ellers skal jeg, som dere sikkert skjønte, en tur til Miami. Jeg reiser dit i begynnelsen av august sammen med verdens fineste person, og skal tilbringe noen late dager på et helt utrolig fint hotell. Det finnes ikke ord som kan beskrive hvor mye jeg gleder meg!
Utover det vurderer jeg å ta meg en tur til Los Angeles og San Francisco i juli. Jeg må i sånne tilfelle reise alene, men det tror jeg bare kan bli spennende. Dog har jeg ikke riktig bestemt meg enda, da jeg må se an hva prisen ligger på når jeg får spart meg opp litt penger. Jeg har ingen faste utgifter her borte, men jaggu klarer jeg å bruke nok av penger likevel!

Nå skal jeg ta en lang dusj, før jeg kryper til køys med sesong fire av Dexter. Litt latskap må man kunne unne seg.

oh yeah

Jeg skal komme med et mer utfyllende innlegg veldig snart. De fleste av dere følger vel livet mitt på Facebook, men nå er det strengt tatt på tide at jeg skriver noe mer givende her og. Inntil da får det holde at jeg skriver at jeg elsker livet mitt!

Livet

Jeg skal vurdere å bli flinkere til å blogge, selv om alle parter nok er smertelig klar over at det ikke kommer til å skje. Faktum er at jeg er alt for opptatt med å ha det helt fantastisk bra!
Mens saken er oppe til vurdering kan jeg servere dere noen flotte bilder for å illustrere hva livet mitt er fylt med for tiden.

Først og fremst har jeg kost meg kjempemasse med gullungene mine…

… med drageflyging in the desert

… på min første CU-kamp. Go Buffs!

… med St. Partick’s Day-feiring, ikke minst! Tok også noen bilder senere på kvelden, da jeg gikk ut i Boulder uten familien. De bildene holder jeg for meg selv…

… med generell kos.

Jeg har tilbragt masser av tid med helt fantastiske mennesker, som for eksempel Nina…

… både i edru tilstand, som da vi var i Denver …

… og i andre, ikke fullt så edruelige sammenhenger.

Sistnevnte kategori har blant annet først til at jeg måtte dokumentere ryggen min på badet, etter at jeg presterte å falle baklengs oppi et badekar.

Jeg har også dokumentert den fine piercingen jeg gikk i anskaffelse av, som plaster på såret for at jeg fjernet favorittkroppsdelen min  - surfacepiercingen jeg hadde i kløfta.

Jeg har fått mange flotte, nye venner, som blant annet har gitt meg verdens fineste hennatatovering en ettermiddag vi ikke hadde noe å ta oss til.

Jeg har tilbragt alt for mye tid på café, og spist alt for mye usunt.

Utover det har jeg tilbragt masser av tid ute i det for det meste flotte været, lest masse, ledd og hatt det bedre enn noensinne.

Ja, også har jeg kjørt opp, da!

Hjemlengsel

Nå skal ikke jeg komme her og påstå at jeg har noen form for hjemlengsel. Hadde jeg måtte ta valget mellom å forlenge oppholdet mitt i Colorado eller reise hjem til Norge nå, hadde jeg uten tvil valgt å forlenge. Nå har jeg riktignok ikke vært her i to måneder engang, og det hele er fortsatt såpass nytt og spennende at jeg ikke har rukket å “gå lei” enda. Spørsmålet jeg stiller meg er likevel: Kommer jeg noensinne til å gjøre det?

Noen ganger lurer jeg på hvor det blir av den hjemlengselen vi alle blir så nøye forberedt på at vi kommer til å få. Alle opplever hjemlengsel, heter det i håndboken vi blir tilsendt før avreise. I sånne tilfelle tror jeg det må være noe galt med meg, jeg kan ikke si at jeg opplever noe slikt. Selvsagt er det øyeblikk det stikker litt i hjertet, men det er aldri snakk om at jeg, ikke engang innerst inne, tenker tanken om at jeg skulle ønske jeg var hjemme. Sannheten er den at jeg har det så ufattelig bra her, til tross for at det er langt borte fra alt jeg har nært og kjært.

Selvsagt er det ting jeg savner fra Norge. Det er stort sett veldig overfladiske ting, og jeg klarer meg mer enn fint uten dem for ett år. Og når jeg tenker meg om, er det faktisk ikke så mye jeg savner! Langt mindre enn en skulle tro, det er i hvert fall sikkert og visst.

Venner og familie
Det kommer vel ikke som noe sjokk at jeg savner vennene mine og familien min mer enn noe annet. Jeg synes det er litt trist at det eldste tantebarnet mitt, verdens herligste gullunge, er mange, mange mil unna meg når han fyller år om noen få dager. At jeg ikke engang har muligheten til å ringe ham, eller har sendt ivei noen gave. Det er ganske mange bursdager jeg kommer til å gå glipp av det kommende året, så jeg må vel bare bli vant til det. Og strengt tatt er det ingen katastrofe, de fleste jeg kjenner har nemlig bursdag en gang i året! Med andre ord: Det kommer flere bursdager, om jeg går glipp av hele hurven dette året tror jeg likevel vi alle overlever.
Jeg kjenner at det stikker litt når jeg ser statuser på Facebook om at vennegjengen min hjemme i Molde skal ut sammen, eller finne på noe sprell sammen. Det er da strengt tatt litt frekt at de har det morsomt uten meg, er det ikke? Neida, jeg syns nok det er forholdsvis hyggelig at de koser seg og at livet går sin vante gang der hjemme. Da blir det jo som om jeg aldri har forlatt dem når jeg kommer tilbake igjen! Det kan dere forresten bare merke dere med en eneste gang, mine kjære: Jeg forventer et heftig velkomstparty når jeg kommer hjem igjen. Lover å spille overrasket, altså!

Iste
Ja, iste. Her i USA har de søren ikke skikkelig iste! De typene jeg har smakt har vært helt grusomme, og det skylder jeg på det teite wannabe-sukkeret deres for. De stapper det i alt mulig, og det fører til at ingenting smaker som det skal. For ja, selvsagt er det sånn det smaker hjemme i Norge som er riktig. Er det ikke typisk norsk å mene det, da?
Så, hvis noen av dere virkelige er glade i meg (litt usikker av og til, altså!), er det bare å sende iste til Norge. Tror det er Lipton som har en sukkerfri pulvervariant som smaker mer som en liten bit av himmelen. Jeg tar imot med åpne armer! Og det er ikke det eneste dere godt kan sende…

Snus
Ja, greit. Jeg vet at det er kjempeteit å savne snus, men sannheten er at det er akkurat det jeg gjør! Jeg tok min siste snus den dagen jeg dro hit, og var faktisk så innstilt på å slutte at jeg skylte ned de siste restene i do da jeg kom på Heathrow. Meget symbolsk, og helt greit der og da. Nå, nesten to måneder senere, kjenner jeg dog fortsatt et lite savn i ny og ne, og jeg har faktisk vært nær å bestille meg noen bokser Catch på snus.com. Det er faktisk overraskende billig, så det eneste som holder meg igjen er at jeg vet det blir ekstra kjipt når jeg går tom igjen. Og det faktum at det er ganske greit å gå på byen, sende flørtende blikk til kjekke menn, og ikke tenke på at jeg har en diger bul på overleppa mi! Jeg innrømmer gjerne det at snusende mennesker ikke akkurat er så fine å se på.

Norsk radio
Jada, jeg er fullstendig klar over at jeg har all verdens mulighet til å høre på P3 på nette – og det gjør jeg da også! Problemet, selv om det er rimelig teit, er at jeg aldri har likt kveldssendingene noe særlig. Det er jo sendingene fra morgen til ettermiddag som er best! Jeg måtte ha vært våken midt på natta for å høre på Radioresepsjonen, på grunn av den fordømte tidsforskjellen.

Og det er faktisk alt jeg kommer på i skrivende stund. Få punkter, og strengt tatt ingenting jeg ikke fint klarer meg uten det neste året. Når alt kommer til alt, så får jeg så ekstremt mye igjen i forhold til hva jeg ofrer i løpet av dette året. Jeg hadde gladelig gjort det enda lenger, sånn som det er nå!

Nei, noen form for hjemlengsel kommer jeg nok ikke til å få med det første (mest sannsynlig aldri). Til det har jeg det alt for bra her borte. Colorado, I love you.

Dagen imorgen skal bli vår beste dag

Dagen idag har slett ikke vært så verst, selv om det som skulle bli dagens “høydepunkt” slett ikke ble noe av. Jeg skrøt jo uhemmet til alle som ville (eller ikke ville), høre om at jeg skulle ut på min første kjøretime idag. Ti minutter før timen min, klokka 8:50 sto jeg klar og ferdig påkledd, for en gangs skyld ikke i daffetights, og med frokosten ferdig fortært, klar til at den snakkesalige kjørelæreren min skulle ankomme.
Klokken ble 9:00, og klokken ble 9:15, før host dad tenkte som så at de kanskje hadde avtalt at hun skulle komme halv ti? Han var slett ikke sikker, men siden kjørelæreren min hadde lagt frem hele livshistorien sin da de hadde avtalt timen, var det ikke greit å skille all informasjonen fra hverandre.
Klokken ble etter hvert ikke bare 9:30, men desto mer. Først da sjekket host dad en voice mail han hadde fått, hvor den snakkesalige kjørelæreren ringte for å bekrefte timen: Klokken 9:00 – neste uke.

Jeg startet ikke på jobb før klokka var 1:00 idag, og hadde dermed stått opp i unødvendig god tid. Dermed ble det til at jeg koste meg litt med minstemann, som fortsatt har holdt til på sofaen, før jeg gikk meg en tur på rundt en times tid i nærområdet. Og nærområdet, det elsker jeg! Jeg har virkelig forelsket meg i Colorado, og på dager som idag, når jeg bare kan gå rundt og nyte det herlige været, så får jeg omtrent den samme følelsen som jeg hadde da jeg var 13 og fikk øye på den kjekkeste gutten på skolen. Dere skjønner tegninga.
Været her skifter som kjent superkjapt, noe som er veldig deilig å tenke på de dagene det er surt og kaldt! Dog er det ikke like deilig for hendene mine, som aldri har tålt temperatursvingninger. Hver gang temperaturen svinger, reagerer hendene mine med å tørke ut, sprekke og blø. Kjempemorsomt å være konstant avhengig av håndkrem, og likevel gå rundt og se ut som om man har hendene til en 90-åring! Håper jeg ikke kommer dithen at jeg må holder med noen andre enn minstemann.

Etter at turen var over var jeg klar til å sette i gang med litt jobbing igjen. Minstemann lå som sagt på sofaen med TVen på idag og, men det er ingen tvil om at formen hans har bedret seg! Derfor skrudde jeg av hele greia så snart jeg kom inn døren, og fikk ham til å holde på med noen rolige inneaktiviteter istedenfor.

Først ble det fingermaling, noe som så så morsomt ut at jeg nesten hadde lyst til å prøve selv. Det minner meg forresten om et nydelig bilde jeg har av Tina i et av familiealbumene, hvor hun sitter ved kjøkkenbordet i Skogly, og omtrent brekker seg fordi hun har litt maling på fingrene! Haha, du har aldri vært helt normal. Anyway, minstemann var i hvert fall ikke redd for å bli litt grisete.

Men fingermaling var, til tross for at det var morsomt, tydeligvis ikke like enkelt som “regular painting”. Dermed var det bare å skifte ut malingen og finne frem penselen, så han fikk ønsket sitt oppfylt.

Motivet på det nydelige maleriet hans er størstemann, som kjemper mot all slags forskjellige “bazooka families, and stuff … in the night!”. Det ble etter hvert et veldig fint og gjennomført bilde, med nattehimmelen fylt inn i svart. Den lille gutten min er litt av en kunstner!

Etter at han hadde fått utfolde sine kunstneriske evner satte vi oss i sofaen for å lese litt bok, og etter hvert kom han med min nye favorittbok; en barneutgave av Bibelen.
Jeg er ikke akkurat kristen av meg, og noen ganger har jeg visse problemer med å holde meg saklig når han kommer med dagens fortelling om Jesus. Han går nemlig på en kristen preschool, og det snakkes om Jesus hver dag. Hver eneste dag…
Jeg bannet nok litt innvendig da han kom drassende med eventyrboken sin, men etter hvert måtte jeg innrømme overfor meg selv at det hele var litt koselig. Det er greit nok at jeg ikke er kristen (annet enn på papiret, takket være mormor som satte seg på bakbeina da jeg ikke ville konfirmeres), men å lese alle disse historiene bragte tilbake en del barndomsminner. Jeg var nok like glad i hallelluja-fortellingene da jeg var barn, som det minstemann er nå.

Grunnen til at jeg egentlig ikke startet arbeidsdagen før klokken var 1:00 idag, er at host mom og dad er i bursdag, så jeg måtte sitte barnevakt om kvelden. Reglene er slik at man ikke skal jobbe i mer enn 10 timer om dagen, og jeg kan love at reglene blir fulgt her i huset! Jeg sa jeg ikke hadde noe imot å jobbe ekstra, jeg er jo her uansett. Det kom ikke på tale! Så da ble det sen start idag.
Å jobbe sent innebærer ikke bare å legge godguttene, men også å lage middag. Størstemann ønsket seg pasta, så da gjorde jeg det enkelt og serverte nettopp det. Detaljer for mamma!
Mens jeg lagde mat, fikk guttene gjøre akkurat det de ville: Nemlig spille PC-spill!

Legg merke til den flotte skjorta hans. Annoying Orange er virkelig drepen, og det hadde ikke vært meg imot om alle filmene ble bannlyst. Størstemann er nemlig en stor YouTube-fan, og bruker størsteparten av tilmålt PC-tid til å se på Annoying Orange, Fred Figglehorn, Mad og gudene vet hva. Jeg klarer meg fint uten de to første. Jeg hadde aldri hørt om dem før jeg kom hit for en måned siden, og jeg er allerede så lei at jeg ikke finner ord! Mad er derimot ganske morsomt.
Han har også sin egen YouTube channel, hvor han legger ut sine egne filmsnutter og lignende. Jeg spår den gutten der en stor fremtid innenfor underholdningsbransjen!

Etter middag ble det filmkveld med popkorn…

…etterfulgt av spill på gulvet, her representert av Jenga. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg nektet å spille det på den tiden det var så populært i baren jeg jobbet i, det er jo faktisk kjempemorsomt!

Alt i alt en helt super aften, som ble avsluttet i sengen til gutten, hvor jeg leste litt bok til dem. Noen ganger tenker jeg at jeg kan legge fra meg mine egne bøker og bytte dem ut med deres, for de er faktisk hysterisk morsomme! Eventuelt er det bare jeg som er på det samme mentale stadiet som en fem- og en niåring, men det får i sånne tilfelle være.
Har dere forresten noen ganger opplevd at en niåring retter på hvordan dere uttaler ord når dere leser? Nei, det er omtrent akkurat like pinlig som man kan forvente.

Igår glemte jeg forresten å nevne noe stort: Igår hadde jeg vært akkurat en måned i USA! Det er så merkelig hvordan jeg opplever tiden som har gått. Det virker som om det er eviglenge siden jeg satt på Gardermoen og lurte på hva pokker jeg hadde begitt meg ut på, samtidig som tiden virkelig har fløyet forbi. Host mom sier at tiden går saktest i begynnelsen, så da gruer jeg meg til hvordan dette året utvikler seg. Plutselig er året forbi, og jeg må vende nesen mot Norge igjen. Jeg vet ikke helt hvordan jeg stiller meg til akkurat det nå, altså!

Hvordan morgendagen blir er jeg usikker på. Minstemann er fin i formen, men det kan hende han blir hjemme en dag ekstra for å forsikre at han blir helt frisk. Det er egentlig helt greit for meg, for vi har virkelig kost oss disse dagene! Mellom spyingen og turene på do, selvsagt.
På kvelden skal jeg derimot inn til Denver, sammen med … en kompis? Haha, maken til hemmelighetskremmeri. Neida, en jeg har blitt litt kjent med skal inn til flyplassen for å hente en venn av seg, og ville gjerne ha litt selskap på veien. Jeg vet ikke helt hvor godt han kjenner meg, for jeg er da virkelig verdens dårligste selskap! Sier ikke et ord, og glaner ut av vinduet. Jeg får ta med meg en termos med vin, så jeg får snakketøyet i orden. OK, litt småintern humor på slutten der!

Tidenes oppsummeringsoppdatering!

Og tidenes tittel?

Nå er det så lenge siden jeg oppdaterte, at jeg ikke har en sjanse for alt i verden til å huske alt som har skjedd. Dermed blir det ingen “dag for dag”-oppdatering denne gangen, noe som alle andre enn mamma nok er glade for.
Jeg tror jeg gjør det enkelt, og starter med det viktigste:

Etter to ukers ventetid, fikk jeg endelig beskjed om at Social Security hadde registrert at jeg hadde ankommet, og jeg kunne dra til deres kontor i Boulder for  søke om social security card. Dette hadde jeg med meg host dad til, og det endte med at han fylte ut hele skjemaet for meg. Med tanke på det, og det faktum at det begynner å bli en stund siden, kan jeg ikke med sikkerhet skrive så mye om hva slags spørsmål det ble spurt om på skjemaet. Det var egentlig stort sett det samme som på alle andre skjemaer jeg har fylt ut. Hva heter jeg? Hvor kommer jeg fra? Hva heter foreldrene mine? Bla, bla, bla…

Selve papirene kom ikke før litt over en uke senere, men allerede dagen etter kunne jeg hente midlertidige papirer som kunne brukes frem til da. Host mom og jeg hentet dem et par dager senere, i god tro om at jeg skulle få tatt den teoretiske førerprøven innen kort tid.
Vi startet friskt noen få dager etter at papirene var hentet, og dro til Longmont hvor nærmeste DMV-kontor er. Der var køa ubeskrivelig lang, og det tok ikke lange tiden før vi bestemte oss for å vente en dag, og heller komme såpass tidlig at vi slapp den verste køa.
Dagen etter troppet vi opp en times tid tidligere, med andre ord like før det åpnet. Køa som strakte seg utenfor døra var derimot like lang som den hadde vært innenfor dagen før, så det endte med at host mom slapp meg av og dro hjem i mellomtiden. Jeg hadde derimot ikke engang kommet innenfor døra før jeg fikk den hjelpen jeg trengte, og fem minutter senere var jeg godt i gang med å ta testen.

At jeg bestod er virkelig et under. Og da overdriver jeg ikke. Jeg har en lei tendens til å utsette alt som heter prøvepugging, og denne gangen var intet unntak.
(Følgende informasjon passer seg ikke for mødre, og du kan glatt hoppe over neste avsnitt, mamma)
Det hele endte med at jeg måtte leste de 20 siste sidene mens jeg ventet på daten min i Boulder. Med stigende promille.

At jeg presterte å bestå med kun én feil skjønner jeg ikke at er mulig engang. Det må ligge noe i det at de amerikanske testene er superenkle. For gudene skal vite at det ikke var min fortjeneste!

Med teoriprøven over, gjenstår det nå bare å sette i gang med kjøringen. Og det skal jeg gjøre imorgen! Host dad fikk endelig tak i noen som kunne komme hit til huset for hver time, så da får det visst bare være at kjørelæreren virket en smule gal… I følge host dad kom jeg nok til å lære å både “talk and drive at the same time”. Det virker jo lovende, for meg som er skikkelig mandig og ikke klarer konsentrere meg om mer enn en halv ting om gangen.
For å gjøre det hele bedre er været alt annet enn perfekt om dagen, så jeg ser ikke bort fra at jeg må starte min sjåførkarriere  på glatta imorgen!
Dere burde virkelig ønske meg lykke til, for faren er så absolutt tilstede for at jeg kan komme til å ta noen liv.

Som jeg nevnte, så var jeg på date her om dagen. Eller, strengt tatt begynner det å bli en liten stund siden nå, det er bare jeg som ikke har skrevet på lenge. Jeg syns det er så ufattelig amerikansk å faktisk dra på date, at jeg bare må informere dere om det! Hadde en nordmann vært interessert i meg hadde han nøyd seg med å be meg hjem til ham for å se en film, hvis han i det hele tatt hadde made a move utenom å være full på byen.
At det hele endte med at jeg overvurderte alkoholkonsumeringsevnen min og mistet bussen hjem er en annen sak, som er veldig lite amerikansk.

Ellers har de siste ukene i stor grad vært fylt av rutiner, som jeg nå begynner å komme inn i. Forrige uke begynte jeg også med noe nytt, som er ganske bra med tanke på sjokket jeg fikk da jeg sjekket baderomsvekta her om dagen.
Jeg har begynt å gå til minstemanns preschool for å hente ham! Det er ikke så utrolig langt, egentlig. Dit bruker jeg kanskje 40 minutter, og da er det mye nedoverbakker og jeg holder et kjapt tempo. På vei tilbake bruker jeg gjerne en og en halv time! Vi tar oss god tid, ser på alt vi møter rundt oss og tar gjerne en omvei til en liten lekepark nede i byen. Eller vi går til butikken for å kjøpe oss en is, men det tror jeg at jeg må slutte med nå!

Noe som var helt utenfor rutinene, var naturligvis bursdagen min! Jeg er så heldig at jeg får feire ikke mindre enn to bursdager i USA, siden jeg den neste havner innenfor reisemåneden min når oppholdet mitt er over.
Jeg var litt spent på hva denne første bursdagen ville inneholde, siden jeg enda ikke har rukket å bli særlig godt kjent med noen. Det skulle vise seg å ikke by på noen problemer!
Det hele startet med at den stakkar host familyen min kom inn på rommet mitt med tente lys på kaken og bursdagssang ikke mindre enn tre ganger, fordi jeg brukte så ufattelig lang tid i dusjen.
Da jeg ble ferdig og de endelig fikk fatt i meg bar det opp for å spise frokostkake!

En fantastisk start på dagen, som slett ikke ble noe verre av at jeg tok bussen inn til Boulder for å bli blond igjen! Etter å ga vært brunette siden før jul var jeg mer enn lei, og lot bleikingen nok en gang etse seg inn i hodebunnen min. At jeg ikke er helt fornøyd med resultatet får være en annen sak, det skal jeg alltids få fikset på.
Med det samme jeg er inne på temaet hår, så lurer jeg på hva mine kjære venner der hjemme mener om rosa sidecut? Jeg har ikke trimma høyresiden min på en stund, men i det siste har jeg lurt på om jeg skal gå løs på den med ikke bare hårtrimmer, men også rosafarge! Personlig tror jeg det kunne blitt litt stilig, men vi kjenner jo alle min elendige stil.

I Boulder møtte jeg også Nina, som var Au Pair hos min host family før meg. Vi dro etter lunsj og en liten tur rundt på 29th Street hjem til henne, hvor vi etter hvert staset oss opp og dro til The Med for å spise bursdagsmiddag sammen med host familyen.

Etter at middagen var fortært, endte Nina, Justin (ektemannen hennes), og jeg etter hvert opp på byen. Nina hadde truet med en mekanisk okse, men det ble det heldigvis ikke noe av. Dog har hun truet med at hun skal lure meg opp på den i løpet av året, så vi får se hva som skjer på den fronten etter hvert.

Når man går ut i Boulder, og da snakker jeg ikke bare om ut på barer (!), ender man alltid opp med å se merkelige mennesker. Denne kvelden var naturligvis intet unntakk, og vi var så heldige at vi fikk selskap av monkey suit-mannen og armadillo boots-mannen.

Etter at vi hadde ristet av oss disse to herlighetene, var det på tide å finne andre utesteder å utforske. Først måtte jeg bare gjennom en veldig viktig lokal bursdagstradisjon: To kiss the buffalo!

Og det føler jeg oppsummerte den bursdagsfeiringen! Hva som skjer til neste år blir ekstra spennende, med tanke på at jeg ikke aner hvor jeg befinner meg da.

Avslutningsvis slenger jeg ved noen bilder, siden jeg allerede føler at jeg har skrevet mer enn nok. Det er nok bedre å se hva den siste tiden har innebåret uansett, istedenfor å lese mine tørre beretninger!

Jeg fikk spørsmål om jeg ikke kunne lære minstemann å sykle uten støttehjul. To runder med meg på slep tok det, før han var så dreven at han omtrent kunne deltatt i Tour de France. Den gutten der er rå!

Minstemann har stort sett vært lik seg selv…

En dag kom det noe spennende til meg i posten, nemlig den siste delen av bursdagsgaven min. Hva var det host mom hadde fått tilsendt helt fra Norge, som jeg omtrent hoppa i taket av glede for å få?

Det var Solo! Ikke mindre enn seks flasker, til og med. At jeg allerede har tømt i meg tre skal jeg ikke snakke så høyt om. Ikke det faktum at jeg har spist opp en diger pakke med melkesjokolade som jeg fikk av henne heller.

Dessuten oppdaget jeg her om dagen at jeg kanskje ikke er riktig person til å skulle lære bort alfabetet…

Ellers er minstemann syk, så han har tilbragt de siste dagene på sofaen mens jeg har fått gjort unna ekstremt mye husarbeid. Fryktelig kjedelig, men veldig praktisk!

Nå er klokka allerede vesentlig mer enn den burde vært, og jeg er nødt til å ta kveld hvis jeg skal være nogen lunde uthvilt til jeg skal på kjøretur med skravlebøtta imorgen. Jeg sier det igjen: Jeg trenger alle de lykkeønskninger jeg kan få!

Takk til Nina, som jeg har tyvlånt noen bursdagsbilder fra. “Skyt først, spør siden” er et motto jeg lever meget godt etter.

Red cups med mer!

Jeg har nesten litt dårlig samvittighet fordi jeg ikke har blogget på eviglenge. Det siste jeg skrev var jo egentlig ingen verdens ting, bare noe jeg slengte ut for å lette på min egen dårlige samvittighet.
Så, hva har skjedd siden sist? Litt av hvert, skal jeg si!

Nå måtte jeg faktisk sjekke hva det forrige jeg oppdaterte dere om var. Gjett hvem som kjørte bussen da jeg dro hjem fra Boulder igår? Jo, selvsagt var det bussjåføren som alltids kunne ringe Frankie Antonio hvis jeg kom ut for trøbbel. Det virket som om han kjente meg igjen da jeg gikk på bussen igår, men på den annen side oppfører alle amerikanere som om de kjenner deg fra før. Jeg satte meg i hvert fall lenger bak, siden jeg har blitt en dreven busspassasjer siden forrige gang.

Og ja, forrige gang jeg oppdaterte var på mandag, altså Valentine’s Day. Jeg har aldri vært noen storfan av dagen selv, faktisk har jeg aldri gjort noe stort utav den. Jeg husker det året jeg ble ilag med eksen min, B. Vi ble et par i begynnelsen av februar, og to uker senere var han veldig villig til å feire den store dagen sammen med sin fantastiske kjæreste. Why the hell, var min respons. Jeg har alltid syntes at man kan bruke hver eneste dag til å gjøre stas på hverandre, istedenfor å følge handelsstandens pengesluk denne ene dagen. Det må jeg si, man får et helt annet syn på Valentine’s Day når man tilbringer den i USA. Her har jo dagen faktisk litt mer mening, selv om jeg i stor grad fortsatt ser på den som et pengesluk. Ungene forventes å bringe Valentine’s Cards til hver eneste medelev, og det kommer fort opp i noen kroner. Her i huset er jo ikke det noe problem, men ikke alle er like ressurssterke.
Uansett er det koselig å se alle parene som tilbringer dagen sammen!

Jeg, på min side, tilbragte størsteparten av dagen sammen med minstemann.

Vi har litt problemer med hva vi skal finne på når han er ferdig på preschool, siden vi bor på et sted uten alt for mye å finne på i gangavstand, og jeg tross alt er uten sertifikat, og dermed muligheten for å farte oss rundt omkring. I det siste har vi derimot funnet ut at vi har en stor forkjærlighet for scootering! Heldigvis, vil jeg si, for det gjør det hele mye lettere når jeg bare kan foreslå at vi tar oss en tur ut hver gang vi går tom for ting å ta oss til. Her en dag fikk han til og med lurt meg opp på en scooter! Og det, kan jeg si, det er det ikke mange som har fått til.

Mandag var vel den første dagen vi virkelig tilbragte utendørs, men slett ikke den siste. Noen av dagene har vært så ufattelig varme og gode at det er helt utrolig! Ja, virkelig utrolig. Jeg kom til Colorado 8. februar, og da var det femten minusgrader og snødekt. Da tirsdagen kom tok jeg for første gang av meg, ikke bare jakka, men også genseren.

Og bare sånn at det er sagt: Rett etter at dette bildet ble tatt, gikk jeg inn og skiftet til shorts fordi det var så ufattelig varmt. Du leste riktig: Akkurat en uke etter at jeg ankom, til snø og kulde, måtte jeg skifte til shorts fordi jeg syntes det var ufattelig varmt. Kjemperart for en nordmann som meg, men gud så deilig!

Tirsdag var også dagen da jeg hadde Orientation, som er et obligatorisk møte mellom Au Pair, vertsfamilie og Area Director. Mary, som er Area Director i Boulder-området, var en kjempetrivelig dame, og jeg gleder meg til å bli bedre kjent med henne. Under Orientation snakket hun stort sett om programmet, om hvilke plikter og, ikke minst, rettigheter jeg har, og hva som skal gjøres hvis det dukker opp problemer. Alt det der visste jeg jo stort sett fra før, men det var naturligvis helt OK å få en oppfriskning. I tillegg snakket hun litt om Cluster Meetings, men det kan jeg komme tilbake til etterpå.

Onsdagen kom, og det var ufattelig varmt og utrolig deilig ute. Etter at morgenpliktene var unnagjort og pausen et faktum, tok jeg med meg mitt elskede Nikon-kamera og la ut på en liten tur i nærområdet. Jeg hadde ikke hatt muligheten til det før (evt. ikke orket), og jeg tenkte derfor at det var på tide å gjøre seg litt kjent.

Jeg mener det: Er det rart jeg har forelsket meg totalt i mitt nye hjemsted?

Etter turen og en kjapp dusj bar det ut i solen, for å nyte varmen frem til minstemann skulle hentes. Jeg vet dere misunner meg dette der hjemme, hvor dere sliter med minusgrader og snøfall.

Siden det var så ufattelig fint vær nektet jeg å bli inne, og tok med minstemann ut for litt scootering også denne dagen. Han ville ut på tur, og fikk selvsagt viljen sin. Vi vet alle hvor flink jeg er til å si nei!
Han tok meg altså med til “the desert”, som i ettertid har blitt vårt favorittsted for scootering.

Da torsdagsettermiddagen kom, hadde host dad og guttene frisørtime i Longmont, og jeg ble med til tross for at jeg fikk tilbudet om å bli hjemme. Det var ikke det at jeg hadde noe spesielt behov for å sitte i to timer og vente på at alle skulle få stusset lokkene sine, men på den annen side hadde jeg aldri vært i Longmont før.
Og jeg er virkelig glad for at jeg ble med, for det var virkelig noe helt annet enn Boulder og Niwot! Ifølge host dad gjør innbyggerne i de to sistnevnte byene narr av Longmont, som er regnet for å være en by for middelklassen.
Host dad selv hadde derimot ikke noe imot byen, og bruker gjerne å dra dit istedenfor Boulder hvis det er shopping som står på menyen. Selv har jeg store planer om å få lurt med meg noen dit på shopping en dag, da jeg tror det skal finnes noen ganske ok butikker der!
Det som var størst stas for min del, var helt klart at vi kjørte forbi en trailer park. En av guttene snakket til meg, men jeg mistet helt grepet i samtalen da jeg innså hva vi suste forbi. En ekte trailer park! Jeg tror jeg kan dø lykkelig etter å ha sett dette.
Fremme hos Barbara the Barber gikk ting som de måtte gå, og alle tre fikk klippen de trengte. Og det samme gjorde jeg! Da alt var betalt og vi var på vei ut døra ble jeg nemlig omtrent dyttet ned i frisørstolen av Barbara, og i løpet av ca. ett minutt hadde hun fikset luggen min. Gratis! Slikt kan man like, det er det ingen tvil om.

På fredager har minstemann fri fra preschool, og jeg er nødt til å holde ham i aktivitet hele dagen. Det er ikke alltid det enkleste når jeg ikke har mulighet til å ta ham med på noe spennende som ligger mer enn et par hundre meter fra huset, men vi klarer oss fint til nå. Denne fredagen lekte vi oss blant annet med playdough.
Kan noen gjette hvilken figur jeg lagde?

Jeg var strengt tatt ganske fornøyd med den fine slangen min, men det var tydeligvis ikke minstemann. Han tok i hvert fall og fikset litt på den for meg…

Så kommer det spennende: Etter at arbeidsdagen var over dro jeg nemlig inn til Boulder!
Dere husker kanskje at jeg nevnte at jeg hadde tatt kontakt med en av de andre Au Pairene? Hun heter Marine, kommer fra Belgia, og viste seg å være en kjempetrivelig jente. Og hun ba meg altså med på fest denne kvelden.
Jeg haiket inn til byen sammen med host dad og guttene som skulle på kino, og gikk strake veien til the Cheesecake Factory for litt etterlengtet vin og mat. Jeg tror noen av servitørene begynner å kjenne meg igjen der nå…

Etter at mat og mer enn nok vin var inntatt hoppet jeg modig inn i en buss, og la ivei mot North Boulder. Der ble jeg plukket opp av Agathe, som er en venninne av Marine. Hun fransk, og jobber som Au Pair for en familie i Longmont.
Vi hang hos Marine frem til hennes host parents kom hjem, og spiste da blant annet eplekake laget etter en fiktiv oppskrift. Det viste seg at hennes host dad hadde vært på utveksling i Sverige midt på 80-tallet, og han satte straks i gang med å snakke svensk med meg. Hysterisk morsomt for oss, fullstendig forvirrende for alle som sto rundt og ikke skjønte noe som helst. Dessuten ble vi enige om at dansk var teit og uforståelig, så jeg tror jeg likte denne herremannen veldig godt!

Halvveis inn til byen igjen dro vi innom den planlagte festen, og jeg tror aldri jeg har følt meg så malplassert og gammel i hele mitt liv. Mange i Norge er av den formening at amerikanske ungdommer ser så mye eldre ut enn oss i forhold til alder, men den myten velger jeg herved å legge død. Jeg trodde jeg kom inn til et rom fullt av sekstenåringer, og det viste seg at de var alle 18-20 år.
Edru som jeg var, og gammel som jeg følte meg, hadde jeg ingen verdens ting imot at vi forflyttet oss til en annen fest et annet sted i byen. Ferden gikk da til the hill, hvor alle CU-studentene holder hus. Der endte vi opp på et keg party, og jeg fikk drukket øl av en rød plastkopp! Hurra, da har jeg i det minste oppfylt et av målene for året.
Dessverre var jeg for pinglete til å ta frem kameraet og dokumentere det, siden jeg var så edru.
Jeg liker jo ikke øl, må dere ikke glemme, så det ble ikke mer enn et par slurker. Sånn for å ha gjort det, liksom.

Noe annet enn øl hadde de ikke der, så jeg endte opp med å stå edru og alene i et hjørne mens Marine og Agathe fant hyggelige mennesker som var like glade i øl som dem selv. Det tok derimot ikke alt for lang tid før en ung herremann kom bort og slo av en prat, og jeg endte opp med å snakke med ham resten av kvelden. Han var virkelig trivelig, og vis skal get together en dag denne uka her.

Den unge herremannen og jeg gikk etter hvert for å få oss noe å spise, og da vi kom tilbake til festen var alle borte. Marine og Agathe inkludert. Da vi fant dem igjen viste det seg at politiet hadde kommet, så de måtte bare stikke. Jeg regner med at det ikke hadde vært særlig kult å bli tatt for å drikke når man er mindreårig og i fare for å bli kastet ut av landet for den minste lille filleting, så det gjorde de nok best i.
Den unge herremannen dro til sitt, og tresammen la vi ivei mot North Boulder mens vi prøvde å få tak i en drosje – noe som viste seg å være svært så vanskelig. Vi hadde kanskje gått nesten halve veien (og her snakker vi om en alt for lang avstand for mine stakkars føtter som var iført wedges), da vi endelig fikk stoppet en Yellow Cab og kommet oss hjem til Marine og sengen hennes.

Tidlig neste morgen våknet jeg utslitt og kald, og bestemte meg for å reise hjem til Niwot. Uten å vekke de andre kom jeg meg ut og bort til busstoppen, som jeg var så heldig at jeg måtte dele med to alkoholikere. Jeg har en teori om at alle alkoholikerne og uteliggerne i Boulder holder til i den nordre delen, i hvert fall har jeg aldri sett så mange som når jeg har vært der…

Utpå ettermiddagen, etter at jeg hadde kommet meg hjem og fått tatt meg en dusj og generelt gjort meg presentabel, dro jeg nok en gang inn til Boulder. Denne gangen var det Cluster Meeting som sto for tur.
Cluster Meeting er altså et månedlig møte med alle Au Pairene i området, og Mary, Area Directoren, selvsagt. Der diskuteres det ulike tema hver gang, og denne gangen er jeg faktisk ikke helt sikker på hva temaet egentlig skulle være. Det ble i stor grad fokusert på meg og Dilya, en russisk jente som hadde ankommet Colorado dagen før. Stakkar jente, som om det ikke er nok nytt å forholde seg til når man ankommer sitt nye hjem.

Da jeg kom hjem til Niwot etterpå bar det omtrent rett til sengs, hvor jeg gjorde et tappert forsøk på å blogge. Det gikk derimot ikke helt etter planen. For det første hadde jeg sovet i kanskje fire timer den natta, for det andre har host dad akkurat satt inn TVen på rommet mitt. Jeg har ikke akkurat vært noen TV-slave de siste årene, og jeg sa til ham at jeg virkelig ikke hadde noen grunn til å ha en TV inne på mitt eget rom. Når den nå derimot er der, er det ikke så enkelt å holde seg unna. Det er liksom noe eget ved det å ligge i senga med noe amerikansk søppel surrende i bakgrunnen helt til man sovner.

Dagen idag ble i stor grad tilbragt i Boulder, hvor jeg spiste lunsj på – hold dere fast – the Cheesecake Factory! Idag ble det laks, som slett ikke var så ille.
Vel hjemme ble det barnevakt-sitting, og ungene ligger nå og sover i deres hjemmelagde seng på stua. Jada, de bygde altså en seng av puter og covers og la seg til å sove der. Ikke helt ønskelig i mine øyne, men host dad ga dem lov. Heldigvis gikk det kjempebra, og de sovnet uten noe om og men.

Host mom kom også hjem ikveld, og vi hadde selvsagt mye å oppdatere hverandre om. Jeg er usikker på om jeg har nevnt det, men hun har altså vært i Sør-Korea i en uke, så det har bare vært meg og the guys denne uka her. Mange middager ute, med andre ord.

Nå skal jeg så absolutt avslutte, siden dette har blitt ufattelig langt og ingen, bortsett fra mamma, kommer til å lese alt.
Jeg må nok bli flinkere til å oppdatere oftere, så slipper vi slike lange avhandlinger som dette.  Også må jeg bli mye flinkere til å ta bilder, selv om jeg syns det er ufattelig flaut å dra frem kameraet i visse situasjoner.

 

Life is great in Colorado

Egentlig hadde jeg lovd meg selv å blogge igår, tirsdag, i anledning av at jeg hadde vært i USA i akkurat en uke! Det ble ikke noe av, obviously. Jeg ble liggende for å se Skins helt til jeg sovnet igår, nemlig.
Så da skulle jeg blogge idag, da… Sorry, men det gidder jeg ikke. Istedenfor velger jeg å legge ut et lite stemningsbilde, så dere kan se hva jeg blant annet har gjort på idag!

Frankie Antonio med venner

Gårsdagen ble ikke fullt så daff som først forventet. Etter å ha tilbragt såpass lang tid i senga at det til og med ble for lenge for meg, tok jeg motet til meg og busset en tur til Boulder.

Vel fremme hoppet jeg av på siste stoppeplass, og la ivei i retning Pearl Street Mall. Trodde jeg.
Selv om jeg var ganske sikker på at jeg var på vei i riktig retning, så tenkte jeg det kunne være lurt å dobbeltsjekke, og dro dermed frem det digre kartet mitt. Jeg lover, jeg har aldri følt meg mer turist enn der og da.
Jeg så nok ganske lost ut, da jeg sto der og innså at jeg slett ikke var på vei til Pearl Street Mall, for plutselig kom en eldre herremann som lignet mistenkelig på en slankere utgave av julenissen meg til unnsetning. Om jeg trengte hjelp? Ja, det vil jeg påstå.
Det viste seg at jeg var på vei i omtrent motsatt retning enn hva jeg skulle, men den hyggelige skjeggmannen viste meg altså hvor jeg skulle gå.

Været igår var helt utrolig herlig, og det var tydelig at den varme vårdagen var etterlengtet i Boulder. Alt som kunne krype og gå hadde trukket til Pearl Street Mall igår, og det var glade mennesker, gatemusikanter og street performers rundt meg på alle kanter.
Jeg hadde egentlig intet behov for å handle noe særlig, så jeg brukte ettermiddagen til å nyte livet. Er det noe som er over gjennomsnittet herlig, så er det å gå rundt og se på glade mennesker i solskinn.

Etter hvert som magen ble sulten endte jeg naturligvis opp på The Cheesecake Factory igjen. Det går ikke helt etter planen med den dietten min, altså…
Det som er så greit med å spise der, er at jeg vet at de godtar det norske bankkortet mitt som legitimasjon. Jeg har jo ingenting som egentlig er godkjent ID her, og glemmer alltid å drasse med meg passet mitt.
Det er egentlig ganske vittig, for hver gang ender de opp med å spørre hvor fødselsdatoen står. Jeg kunne jo pekt på hva som helst, og de hadde godtatt det. Haha, idioter.
Neida, jeg liker meg på The Cheesecake Factory. Maten er billig, og prisene forholdsvis lave. At jeg er over gjennomsnittet begeistret for ostekake skal jeg heller ikke legge skjul på. Nå skal det dog sies at jeg enda ikke har klart å spise opp et stykke der! Det er kanskje like greit, med tanke på at jeg egentlig skal kutte ned på slike usunne lekkerbiskener.

Etter at maten, vina og kaken var oppspist la jeg ivei mot den andre enden av Pearl Street, hvor blant annet Target og Barnes & Noble ligger. Jeg rasket også med meg en Coffee Mocha fra Starbucks på veien, og kan med hånden på hjertet si at jeg i hvert fall har begynt å like noe som inneholder kaffe!
På Barnes & Noble gikk jeg hovedsaklig for å lete etter en Moleskine Weekly Planner. Jeg har brukt disse i årevis nå, og er mer eller mindre avhengig. Den forrige varte til sist nyttårsaften, men jeg fant den ikke noe sted. Det skal dog sies at jeg nesten bare lette på Jessheim, og der har de ikke all verden…
Det som derimot er verre, er at jeg ikke har funnet den noe sted i USA heller! Jeg har vært innom hver eneste bokbutikk jeg har sett, og på Barnes & Noble prøvde til og med en ansatt å bestille den inn til meg. De får faktisk ikke tak i den! Jeg er så ufattelig kresen, så jeg vil jo bare ha akkurat den typen jeg har brukt å ha til nå. Det ser ut som om jeg kanskje må fire litt på kravene.

På Target hadde jeg egentlig ikke så mye jeg skulle gjort, men jeg presterte likevel å bruke en time der mens jeg ventet på at bussen min gikk. Etter ca. en halvparten kom en security-fyr bort og lurte på om jeg trengte noe hjelp, siden jeg hadde brukt så himla lang tid. Som alle andre amerikanere var han ikke til å stoppe munnen på, og vi hadde en, etter min målestokk, lang samtale. Jeg er fortsatt ikke sikker på om samtalen skyldtes at han trodde jeg var kriminell eller at han prøvde å være hyggelig. Sistnevnte faller ikke så naturlig for oss nordmenn!
Etter å ha tilbragt en time på Target hadde jeg klart å handle en hel umasse med ting jeg egentlig ikke skulle ha, sånn som enda flere Veet, Listerine, en bok, Advil, skrivesaker og enda noen flere baderomsartikler. Også fikk jeg kjøpt meg slike greier som man bruker til å klistre opp bilder på veggene med, så nå skal jeg dekorere rommet mitt med de flotteste menneskene i verden!

Da jeg kom så langt at jeg skulle ta bussen hjem, så hadde det rukket å bli mørkt. Jeg tenkte som så at jeg helt sikkert ikke kom til å gjenkjenne busstoppen min, og satte meg derfor helt fremme slik at sjåføren kunne kaste meg av på riktig stopp. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har nevnt at amerikanere er snakkesalige, men jeg blir nok nødt til å nevne det i hvert fall en gang til… For denne mannen snakket, snakket og snakket. Jeg var for å være helt ærlig ikke sikker på om han snakket til meg eller seg selv til tider.
Men hyggelig var han, det skal han ha. Selv om jeg ble usikker på hvor stabil han var innimellom. Sånn som da jeg fortalte at jeg akkurat hadde ankommet, og skulle bli værende i omtrent et år.
- If someone is bothering you, anyone, just come to me.
Og jeg svarte bare med å fnise litt halvhøflig og si yeah.
- Seriously! Just come to me, and I’ll call Frankie.
Hvem Frankie er aner ikke jeg, men jeg fortsatte da å fnise og bekrefte at jeg skulle gjøre det.
- I’ll call Frankie, Frankie Antonio, and we’ll fix it for you!
Jaa, ok… Sier du det, liksom.
Jeg er ikke sikker på hvor mange ganger han gjentok at han skulle ringe Frankie hvis jeg hadde problemer, men det ble noen ganger før han ga seg.
Derimot var han meget fornøyd med at han heretter skulle si at han var bussjåfør (på norsk, altså), hvis noen spurte hva han jobbet som. Det var ganske fornøyelig å høre ham si gang på gang: Yeah, I’m a bussjåfør. Yeah!
Jeg tror jeg bare konstaterer med at det er en del merkelige sjeler her i området, men at de fleste i hvert fall er veldig hyggelige.

Nå må jeg nok avslutte, da jeg har planer om å ta meg en dusj før vi skal hente minstemann om en times tid!
Lover å holde dere oppdatert om alle de merkelige menneskene jeg kommer borti i fremtiden og. Det blir sikkert en del av dem…

Daffere enn daffest

I skrivende stund har jeg veldig, veldig lite å meddele. Gårsdagen gikk egentlig i en eneste døs, og jeg holdt meg i stor grad i sengen for å bedrive tullsnakk og oppdateringssnakk med folk hjemme i Norge, eller andre sysler på herr Toshiba.

Host dad, minstemann og jeg var en snartur inne i Boulder midt på dagen, for blant annet å ta en tur på Ultimate Electronics (oversized Elkjøp, anyone?), og på en møbelforretning. Det var godt og varmt, så det var egentlig bare kjempedigg å få tatt seg en tur ut av huset.
Senere på dagen skulle host mom og jeg i motsatt retning for å dra på Target, men vi måtte hente noe i Boulder. Dermed ble det Target i Boulder, som tydeligvis ikke er like bra som den vi egentlig skulle på. Der fikk jeg kjøpt inn litt saker og ting som jeg hadde bruk for, slik som for eksempel solkrem. Det var mest for host mom sin skyld, egentlig. Hun passer veldig godt på meg, og har tidligere også fått meg til å ta vitaminer daglig. Solkremen var noe av det første hun nevnte, så da tenkte jeg som så at jeg kunne kjøpe med meg en tube siden jeg hadde sjansen.
Her i området er solen veldig sterk hele året, så huden har bare godt av å få litt beskyttelse. Jeg er alt for dårlig til å tenke på slikt, så det er bra at jeg har noen til å minne meg på det!

Med det samme vi var ute på tur, så fikk jeg også jobbet litt med Prosjekt voksen. Hva det er? Jo, det skal jeg fortelle. Jeg er nemlig hellig overbevist om at det er tre typer drikke man må drikke for å kunne kalle seg voksen, og jeg liker ingenting av det.
Drikkene det er snakk om er: Kaffe, øl og rødvin.
Jeg har lenge snakket om at jeg burde lære meg til å like dette, men jeg har ikke kommet noen vei. Dette til tross for at jeg har prøvd meg på alt opptil flere ganger. Nå har jeg derimot satt meg et mål om at jeg skal, om ikke akkurat elske, så i hvert fall være stand til å ha i meg én enhet av alle disse drikkene når dette året er over.
Igår startet jeg på kaffe, og gikk for en enkel innfallsvinkel, i form av Coffee Mocha fra Starbucks. Ikke akkurat svart kaffe fra kaffetrakteren, men det er i hvert fall en begynnelse.

Føler meg som tidenes klisjé som stikker til USA og drikker kaffe fra Starbucks som noe av det første jeg gjør.

Ellers tok jeg steget og kontaktet en av de andre Au Pairene i området igår! Det er ikke verst til meg å være, vi vet jo alle hvilken pingle jeg er.
Jeg sendte henne en mail utpå ettermiddagen en gang, og litt senere hadde hun lagt meg til på Facebook. Vi chattet litt sammen, og avtalte at vi måtte finne på noe i løpet av forholdsvis kort tid. Hun virket som en kjempetrivelig jente, og det skal bli utrolig godt å bli kjent med noen nye mennesker her i området!
Hadde jeg bare hatt lappen, så hadde det hele vært mye enklere. Sånn som det er nå, så må enten host mom/host dad kjøre meg til Boulder for å møte folk, eller så må jeg ta bussen. Sistnevnte burde strengt tatt ikke by på alt for store problemer, så jeg tenker at jeg skal gjøre det så snart jeg har en fridag igjen. Jeg kunne jo egentlig gjort det idag, istedenfor å kaste bort hele dagen ved å ikke gjøre noe.
Vi får se om jeg får til noe slikt neste helg, selv om jeg mest sannsynlig skal ha kosekveld med gullungene (sitte barnevakt), på lørdagskvelden.

Da jeg våknet idag, vesentlig senere enn igår, så klarte jeg ikke løsrive meg fra sengen. Jeg har blitt skikkelig lat etter å ha vært arbeidsledig så lenge som jeg var, og senga har blitt min beste venn. Jeg kjenner virkelig at jeg gleder meg til jeg kommer inn i nye rutiner her og blir et nytt og bedre menneske!

Gratulerer med morsdagen til mamma, mormor, min kjære søster og alle de andre herlige mødrene som leser bloggen min der hjemme!