Stakkar ungene blir nødt til å “smøre brødskiva si sjøl”.

“Jeg heter Ailin Therese, og er en 22 år gammel luring fra Molde.

I februar 2011 pakket jeg livet mitt i to kofferter og reiste til Boulder, Colorado.
Her har jeg bodd og jobbet frem til nå, hos en fantastisk familie på fire. Jeg jobber som au pair, og ungene “mine” er to herlige rampegutter på henholdsvis seks og ti år.

Da jeg flyttet hit lovde jeg meg selv mange ting, deriblant å være en god blogger i løpet av oppholdet som i utgangspunktet skulle vare i ett år. Det gikk vel ikke helt etter planen.
Håpet mitt var å kunne bruke bloggen som et kommunikasjonsmiddel, som en mulighet til å vise alle der hjemme hva jeg opplevde. I tillegg ville jeg hjelpe andre som ønsket å reise ut som au pair, da også jeg brukte store deler av forberedelsestiden på å lese andres blogger.
Jeg var derimot flink til å blogge før jeg reiste, om alt papirarbeidet og annet som måtte gjøres før jeg dro, og det hender da fortsatt at jeg slår meg vill og legger ut et innlegg en sjelden gang i blant.
Personlig velger jeg å tro at det er et godt tegn at jeg ikke tar meg tid til å blogge noe særlig, det betyr vel bare at jeg fyller tiden med andre herligheter?

Det er ikke til å komme bort fra, jeg har ikke angret et sekund på at jeg valgte å reise hit bort. Jeg har nok vært usannsynlig heldig, både med tanke på familien jeg havnet hos men også stedet. Boulder har stjålet hjertet mitt, og når jeg drar hjem igjen kommer jeg til å legge igjen en del av sjelen min her.
Jeg har opplevd så mye i løpet av tiden jeg har vært her, jeg har fått så mange muligheter og eventyr som jeg bare kunne drømt om hvis jeg hadde tilbragt det siste året hjemme.

Det er rart å tenke på at det nærmer seg ett år siden jeg satt på Gardermoen tidlig en morgen etter kun en halvtimes søvn og lurte på hva i alle dager jeg hadde begitt meg ut på. Jeg husker at jeg tenkte at jeg måtte være gal. Tiden har gått så ufattelig fort frem til nå, samtidig har den vært fylt så til randen med opplevelser. Det er en merkelig følelse, når tiden har gått både fort og sakte på samme tid.

Til alle dere der ute som vurderer å reise ut som au pair har jeg bare én ting å si:
Hopp i det!
Jeg gjorde det, og jeg har ikke sett meg tilbake ett sekund. Jeg ville ikke ha byttet ut de siste månedene for alt i verden, og jeg tror det er den følelsen de fleste sitter igjen med etter et år som au pair. En lignende sjanse til å reise ut i verden og oppleve en annen kultur kan man se langt etter. Og skulle man være så uheldig at man hører til den lille andelen som lengter hjem… Ja, så går det faktisk fly hjem flere ganger om dagen.
Hopp i det, dere har ingen verdens ting å tape.”

Utvilsomt en forbedring. Eller hva tror dere?

En ny header endrer ingen verdens ting, men det gjør i det minste meg glad.

Om ikke annet, så har jeg nok aldri sett flere bilder av meg samlet på ett sted. Og det kan en jo like!

Det er liksom alltid noe som skjer, alltid noe som skal gjøres. Jeg stresser rundt som en gal, og koser meg bare verre. Jobben er herlig, og fritiden er to die for. Jeg har for første gang i mitt liv null tid til å sette meg ned og slappe av. Og det er jo faktisk godt! Dog skal jeg ikke nekte for at jeg gleder meg litt til Thanksgiving break, som nærmer seg med stormskritt nå. Da har jeg fri hele uken, og verdens fineste og jeg skal kose oss masse sammen.

Tiden har faktisk fløyet så fort, at “året” mitt i USA nærmer seg slutten. Jeg har faktisk vært her i 9 måneder nå! Jeg skjønner ikke at det er mulig, jeg satt jo nylig på Gardermoen og lurte på i alle dager det var jeg hadde begitt meg ut på. Og vips, så er det på tide å bestemme seg for om jeg skal bli eller dra hjem i februar. Jeg skjønner ikke at det er mulig.

Savnet etter alle der hjemme er selvsagt stort. Tilsynelatende uutholdelig stort, noen ganger. Spesielt når ting skjer der hjemme, vonde ting. Da blir det fristende å skulle hoppe på første og beste fly hjem for å passe på alle sammen. Alle hadde jo hatt det bra hvis jeg bare hadde vært der og passet på dem! Ikke sant?
Når det er sagt, så var hverdagssavnet sterkere i begynnelsen. Nå har jeg vært her såpass lenge at jeg har fått min egen omgangskrets her, med mennesker jeg ikke kan tenke meg å leve uten. Situasjonen kommer jo til å reverseres når jeg drar hjem igjen, tenk så mye jeg kommer til å savne alle her borte!

Jeg har innsett at det beste hadde vært om vi bare hadde slått sammen Norge og Colorado. Det hadde gjort det hele så meget enklere!

Vi kan i det minste håpe.

Bedre sent enn aldri?

Et lite knippe San Francisco!
Det er ingen tvil om at jeg mer eller mindre forelsket meg i byen, akkurat som alle sa jeg kom til å gjøre. Jeg visste ikke helt hva jeg forventet da jeg dro dit, men jeg er fryktelig glad for at jeg valgte å følge de rådene jeg fikk angående reisemål til min ensomme lille ferietur.

The coldest winter I ever spent, was a summer in San Francisco.
Mark Twain

Som dere kan se har jeg ikke tilgang paa norske bokstaver her jeg sitter paa en av PCene til hostelet, siden jeg ikke faar til aa bruke det traadloese nettet her paa PCen min. Typisk at jeg har strevd med aa baere med meg den tunge, antikke gjenstanden uten at jeg faar brukt den.
Anyway, det jeg skulle frem til er at jeg skal gjoere dette saerdeles kort, siden det ser idiotisk ut uten de norske bokstavene.

Hostelet mitt ligger i en gate med mange utesteder, noe jeg fikk erfare da jeg skulle sove i natt. Det kan vaere at lydnivaaet var ekstra hoeyt siden barene stenger akkurat da jeg kom frem, saa jeg haaper at jeg ikke legger merke til det de neste nettene. Ikke for det at det egentlig har saa mye aa si, jeg forventet ikke akkurat aa havne paa Hilton for litt over $30 natten. Naar det er sagt, saa er jeg foreloepig veldig positivt overrasket over hostelet! Betjeningen er superkoselig, det er gratis frokost hver dag og gratis middag tre ganger i uken, pluss en mengde andre perks som ikke er en selvfoelge naar man ligger paa hostel. Nevnte jeg for eksempel at hotellet har egen sauna? OK, akkurat det kan jeg klare meg uten, da.

Da jeg vaaknet idag la jeg ivei ut doera, uten maal og mening. Etter aa ha rotet meg inn i Chinatown og tilbake til Little Italy, hvor jeg bor, havnet jeg etter hvert nede ved Pier 39 – turistfella. Det var omtrent saa kommersielt og kjedelig som jeg forventet, og det eneste plusset var at jeg kunne skimte Alcatraz og Golden Gate Bridge i det fjerne. Og, ikke minst, sjoeloevene! Naar det gjelder visse ting er jeg som en liten unge, og sjoeloever er en av de tingene som gjoer at jeg blir fornoeyd. Dessverre er sommeren lavsesong for sjoeloeve-spotting, siden de drar et eller annet sted, saa det var ikke saa mange jeg fikk sett.

Naa naermer det seg middagstid, sier magen min, saa jeg skal legge ivei for aa finne noe pasta. Bor jeg ikke i Little Italy, kanskje?

Det er ikke noe man kan gjøre når slikt skjer, men det er så ufattelig irriterende! Her hadde jeg gledet meg til å reise tidlig imorgen (må vel innrømme at jeg kanskje ikke gledet meg til å stå opp og ta buss midt på natten), også har jeg plutselig en hel dag ekstra i Boulder. Hva i alle dager skal jeg bruke den dagen til? Jeg orker ikke dra hjem til Niwot, for bilen står igjen der og bussen orker jeg ikke ta mer enn nødvendig. Jeg kan ikke dra på shopping, for penger er noe som bør spares når man skal på ferie. Jeg kjenner at jeg vurderer å vaske leiligheta, et prosjekt jeg startet på forrige helg men ikke fikk avsluttet. Noe nyttig må man nesten bruke tiden til!

Nå skal jeg være skikkelig sløv og ikke gjøre noe de neste timene, ikke gjøre annet enn å synes synd i meg selv. Så får jeg heller love å være positiv neste gang jeg skriver noe!